«I want you to know that also I will not make age an issue of this campaign. I am not going to exploit, for political purposes, my opponent's youth and inexperience.»

Ronald Reagan (73) i debatt med Walter Mondale (56), 28.10.1984.

Enkelte fødselsdager i en persons liv har reelle konsekvenser. Vi er myndige når vi er 18, har lov til å kjøpe sprit når vi er 20, og ved en eller annen alder som synes uklar for tiden kan vi gå av med pensjon med full uttelling en eller annen gang mellom 65 og 70.

Vi har alle ulik (og ofte ujevn) utviklingi tiden mellom vi er 18 og omkring 70. Noen, som John F. Kennedy og Teddy Roosevelt når toppen av sin karriere tidlig. Andre, som Winston Churchill og Ronald Reagan, sent. Noen har flere karrierer, andre holder seg til en ting.

De aller fleste opplever personlige og/eller profesjonelle kriser i løpet av sine 50 yrkesaktive år som fører til en ujevn progresjon. Noen (som Madeleine Albright) kommer sent på scenen, andre (som Bill Gates) gjør seg ferdig forholdsvis tidlig.

Om alder har noe relevans, synes jeg i det store og hele at alder er den minst nyttige indikasjon på hva slags menneske jeg har med å gjøre.

Langt etter måten de uttrykker seg på, hva slags utdannelse og yrkeserfaring de har, hvordan de tenker på problemer, og faktisk også hva slags sko og skjorter de velger til ulike anledninger.

For hvert eneste argument om at eldre eller unge kandidater er å foretrekke, kan jeg komme på et motargument.

Derfor er jeg i undring hvorfor nordmenn er så glade i å fortelle om hverandres alder i alle mulige sammenhenger. Slå opp nær sagt en hvilken som helst «Ledelse»-tab på websiden for et firma, så kommer alder (eller fødselsår) som den første opplysning etter lederens navn.

I CVer forventes ikke bare fødselsår, men også eksakt fødselsdato. I tilfelle arbeidsgivere ønsker å stille horoskop for kandidatene, kanskje?

Dette er blitt så innøvd at folk pliktskyldigst nærmest automatisk oppgir alder når de blir spurt, og det synes om alle tar det for gitt at dette er et nyttig datum.

Men det kan være verdt et forsøk for noen og enhver å prøve å overse det.

Den knappeste ressursen vi har i dagens økonomi er kompetente og motiverte mennesker. En sunn økonomi er en som nyttiggjør seg alle innsatsfaktorer på best mulig måte.

Det er overbevisende anekdotisk (og antagelig også empirisk) grunnlag for at samfunn som setter til side meritokratiske prinsipper til fordel for kjønn, etnisitet, religion, og alder, gjør seg selv en bjørnetjeneste.

Hvis vi virkelig vil fremelske og få nytte av den sterkeste kompetansen, må vi gi opp besettelsen med alder.