I Norge er det de som fremstiller seg som industriens beste venner som snakker mest om å gjøre klimatiltakene i utlandet.

I USA er dette bildet snudd opp ned. Der er det de næringslivsvennlige republikanerne som er mot å finansiere utslippskutt i utlandet heller enn hjemme. Med industrilobbyen i ryggen presser den amerikanske høyresiden på for at klimasatsingen skal skje på egen jord. For å bruke penger på klimakutt i utlandet er jo å subsidiere andre lands klimaindustri på bekostning av egne.

Jeg deler ikke en så proteksjonistisk tenkemåte, og jeg tror det er mulig å gjøre begge deler. Kutte utslipp i Norge og samtidig støtte økonomisk opp om klimatiltak i andre deler av verden. Regjeringens skogprosjekt er et godt eksempel på det.

Men likevel er det på tide at regjeringen og næringslivet vårt får opp øynene for det som er en av tidenes industrimuligheter. På bare seks år, fra 2004 til 2010, er verdens investeringer i fornybar energi nesten blitt tidoblet. Vindkraftinvesteringene kommer til å passere svimlende 100 milliarder dollar i år, og solindustrien ligger hakk i hæl. Dette fordi fornybar energi og klimavennlig teknologi møter fremtidige behov som er så enorme at vi tross veksten fremdeles er langt unna å mette markedet.

Men den største veksten i klimateknologimarkedene skjer ikke i gjeldsrammede USA eller Europa. Verdens nye fornybar-supermakt er Kina. Landet som i norsk debatt har rollen som den store, slemme klimaulven som spiser kull til frokost og spyr ut så mye klimagasser at Norges bidrag blir helt uvesentlig. Kina var for sent ute til den industrielle revolusjon. De rakk heller ikke IT-revolusjonen. Kineserne så fornybartoget komme for flere år siden og vil ikke en gang til stå igjen på perrongen og se pengeekspressen forsvinne inn i horisonten.

UT: Blekkulf ville at vi skulle ta vare på miljøet fordi det er riktig, men nå er det faktisk mye penger å hente, skriver artikkelforfatteren.

Foto:Skrefsrud, Lars ErikVG

Men Norge vil visst ikke være er med. Vi er ikke på toget, vi er knapt på perrongen. Fra 2004 til 2010 var fornybarutbyggingen i Norge nesten null, fordi så å si hele bransjen satt på gjerdet og ventet på en fornybarpolitikk som ettertrykkelig var blitt lovet av regjeringspartiene, men som brukte nesten et tiår på å materialisere seg.

Nå viskes det stadig høyere i gangen i finansdepartementet om at det kanskje likevel ikke er nødvendig å ta noen kutt innenlands. Jeg mener det er et stort problem for klimaet at norske forskningsmiljøer som kunne bidratt med å ta klimateknologien videre, dermed ikke får gode muligheten til dette i Norge.

For norsk industri kan det dreie seg om århundrets tapte industrimulighet om vi ikke griper sjansen til å være tidlig ute inn i fremtidens vekstnæring. Vi snakker om en fremtidsindustri som er skreddersydd for et land som Norge. Det er en industri som er høyteknologibasert, og som er mer opptatt av at den tilgjengelige arbeidskraften er høyt kvalifisert enn at den er billig. Det er en industri som først og fremst krever trygge rammevilkår og langsiktig kapital for å komme i gang. Akkurat nå er det vel knapt noe land i verden som er bedre i stand til å levere dette enn oss. Så hvorfor ikke bare gjøre det?

Blekkulf lærte oss at vi må ta vare på miljøet rundt oss fordi det er riktig. De som virkelig gjør det bra på klima akkurat nå har en annen tilnærming: Vi må satse på klimateknologi, fordi det er veldig, veldig mye penger i det.