I disse dager ser vi det igjen. Bilder av voldelige demonstrasjoner har blitt et vanlig syn hver gang et internasjonalt politisk møte finner sted. Klimatoppmøtet i København er intet unntak.

Det hele begynte i Seattle for ti år siden. Den gang var det WTO- forhandlingene som skulle stoppes. De overrasket hele verden med sitt antall og sin effektivitet, og klarte å sabotere arbeidet med å få på plass en ny global handelsavtale. Mange fikk også sympati med demonstrantene. De kjempet for de fattige. De ønsket en bedre verden. "En annen verden er mulig," ropte de, før de lot brosteinen hagle i gatene. Det skulle vise seg at Seattle var starten på et nytt fenomen.

Jeg var selv tilstede under EU-toppmøtet i Gøteborg to år seinere, sammen med unge EU-tilhengere fra hele Europa. Vi opplevde å bli bokstavelig talt kjeppjaget gjennom gatene. Ikke av politiet, men av den ytterste venstresidens charterdemonstranter.

Etter denne opplevelsen forsøkte jeg å sette meg inn i hva dette dreide seg om og hvem menneskene bak de sorte maskene var. Det viste seg å by på en del overraskelser. I flere måneder hadde de planlagt demonstrasjonene i detalj. De hadde planlagt hvert eneste gateslag. De hadde klare kommandolinjer, moderne sambandsutstyr og planlagte fluktruter. De marsjerte i takt og opererte med militær presisjon.

I de ti årene som har gått har vi sett demonstrasjoner ved omtrent hvert eneste internasjonale politiske toppmøte. Demonstrantene reiser fra toppmøte til toppmøte. De kjøper "pakkereiser" med reise, opphold, brostein og sort maske inkludert i prisen. De demonstrerer mot WTO, Davos, EU, NATO og nå også FNs klimatoppmøte. Sjelden er formålet noe annet enn å forsøke å stoppe møtet. De politiske parolene de marsjerer bak er ofte hule og innholdstomme. Det kan virke som det ikke er møtets agenda og politiske innhold som engasjerer dem, men snarere demonstrasjonen i seg selv. De søker action i gatene – ikke i politikken.

La det være klart: Jeg ønsker med dette ikke å angripe de fredelige demonstrantene. Fredelige demonstranter med alle mulige ulike budskap har også deltatt på disse møtene. Og de har i antall vært mange ganger flere enn de voldelige demonstrantene. I oppmerksomhet har de derimot blitt utkonkurrert av de få voldelige. De har også fått sine egne markeringer og demonstrasjoner infiltrert av de med sorte masker og brostein. I noen tilfeller har nok også definisjonen mellom en fredelig og en voldelig demonstrant vært litt glidende. Fredelige demonstrasjoner er en viktig del av vårt demokrati og vi skal beskytte deres rett til å ytre sitt politiske budskap – også under internasjonale politiske toppmøter.

De voldelige demonstrantene som gjemmer seg bak sorte masker fortjener derimot ingen beskyttelse. De er snarere en trussel mot demokratiet og ytringsfriheten. Å forsøke å stoppe demokratisk valgte politikeres møte er et angrep på demokratiet. Å infiltrere lovlige demonstrasjoner er et angrep på ytringsfriheten. Å knuse butikkvinduer, biler og alt annet de finner i gaten er et angrep på uskyldige menneskers livsgrunnlag.

I København har vi i disse dager sett voldelige demonstrasjoner på nytt. Denne gangen har de blitt ganske effektiv stoppet av dansk politi. De har ikke klart å lage så mye kvalm som de pleier. Mye av dette skyldes at dansk politi har fått utvidede fullmakter. Folketinget vedtok i november en ny lov, "Lømmelpakken", der politiet ble gitt utvidete fullmakter til overvåkning, varetektsfengsling med mer. Dette har dessverre vært nødvendig for å sikre gjennomføringen av det som har blitt kalt tidenes viktigste internasjonale toppmøte.

Samtidig har de nye politimetodene også gått ut over mange uskyldige med fredelige hensikter i København. Det er de voldelige charterdemonstrantene som har skylden for denne utviklingen. Disse feigingene fortjener ingen sympati.