Det pågår en debatt om hvorvidt sosialhjelpssatsene skal være like i hele landet.

I dag er det opp til kommunen selv å bestemme satsene, og slik bør det fortsatt være. Det er tross alt dyrere å bo noen steder enn andre, og kommunepolitikerne har større sjanse enn Stortinget til å tilpasse satsene lokale forhold.

Sosialkontoret skal være siste utvei for mennesker som ikke klarer å sørge for sitt eget livsopphold selv. En slik ordning må vi ha. Et menneskeverdig samfunn må også hjelpe mennesker som ikke klarer seg selv.

Men mye tyder på at ordningene våre skaper flere klienter som er avhengige av offentlig støtte i stedet for mennesker som klarer seg på egenhånd.

Sosialkontorene opplever økt pågang, selv om samfunnet blir rikere.

Det skumleste av alt er at stadig flere unge får sin første sjekk fra sosialkontoret i stedet for fra en arbeidsgiver. Hver femte person som fikk sosialhjelp i landet i 2006 var under 25 år.

Noen steder står det enda verre til. I Bodø var hver tredje person som mottok sosialstøtte mellom 18 og 25 år.

NRK meldte nylig at stadig flere unge fra ressurssterke hjem oppsøkte sosialkontoret for å klare seg. I verdens rikeste land. For noen år siden leste jeg i Aftenposten om en ung bærumsgutt på 19 år som fortalte hvordan han levde godt på utbetalingene fra sosialkontoret. "Egentlig synes han ikke at han har det så verst. Kanskje har han det bedre enn mange med ordnede livsforhold (¿) Derfor kan bærumsgutten nye naturen og friheten og våren som er i fullt utbrudd", skrev avisen.

I en artikkel i Morgenbladet ble en rekke eksperter intervjuet om hvorfor stadig flere faller utenfor arbeidslivet. De fant forklaringen i systemene våre.

”Fordi en rekke norske og internasjonale studier viser at folks tilpasning på arbeidsmarkedet i høy grad er påvirket av økonomiske insentiver, kan man spørre seg om dagens utforming av trygdesystemet trekker folk ut av arbeidsmarkedet og legger opp til langvarig passivitet”, mente en ekspert.

Velferdssystemene våre krever utvilsomt reformer. De må igjen ha som hovedoppgave å hjelpe folk ut i arbeid. Samfunnet må igjen føre en konsekvent politikk som gjør at det alltid lønner seg å jobbe. Uansett.

Det dummeste vi kan gjøre er å følge Sosialistisk Venstrepartis råd. Deres politikk er rett og slett en hån mot mennesker i lavtlønnsyrker. I følge Dagsavisen (10.10.05) ville SVs fattigdomspolitikk gjøre det mer lønnsomt å få sosialhjelp enn å jobbe. Partiet vil ha sosialhjelpssatser som tilsvarer 300 000 kroner i årslønn.

Det er absurd.