Dødsviktig debatt

Det finnes spørsmål jeg innbiller meg at vi har avklart en gang for alle og ikke behøver å bruke tid på å debattere. Som at kvinner har stemmerett. Og at vi ikke har dødsstraff.
DØDSSTRAFF: Flere ønsker at Norge innfører dødsstraff.
DØDSSTRAFF: Flere ønsker at Norge innfører dødsstraff.
 
kommentar Håkon Haugli

Håkon Haugli (født 1969) er administrerende direktør i Abelia - NHOs forening for kunnskaps-og teknologibedrifter. 

Organisasjon omfatter 1.650 bedrifter og vel 42.000 ansatte. Haugli har bakgrunn som stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet (fast møtende vara for Jens Stoltenberg 2009-2013), hvor han blant annet var boligpolitisk talsmann. Han har også sittet i Oslo bystyre. Haugli er utdannet jurist, og har også jobbet i Gjensidige og i konsulentselskapet McKinsey.

Men nei: Fredag gikk stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen (FRP) ut med sin støtte til dødsstraff, sin beundring for USA (”et sivilisert samfunn”) og sine tanker om hva som er det beste verktøyet for å ta livet av folk: gift eller elektrisk stol. Ifølge en meningsmåling utført av InFact for VG er 8 % av befolkningen for dødsstraff. I tillegg er 18,5 % for dødsstraff ”under spesielle omstendigheter”.

Riktignok betyr ikke dette at dødsstraff har "bred støtte", slik VG påsto, men når et betydelig mindretall vil sette til side menneskerettighetene og stå hardt på ”øye for øye, tann for tann”, trenger vi debatten. Framfor å holde oss for nesa og hyle opp om middelaldersk grums, bør vi verdsette at Knudsen og hans meningsfeller minner oss på hvor lett (og farlig) det er å ta rettsstaten, demokratiet og menneskerettighetene for gitt.

Det er mye som er bra med Norge, som at staten ikke dreper folk. Og at alle har rett til å si det de mener, også når de sier vanvittige ting som at staten burde drepe folk. De to tingene henger sammen. Demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene har utviklet seg parallelt og utgjør en helhet. I det store flertallet av land som har dødsstraff, står ikke ytringsfriheten sterkt heller. Vi finner mange diktaturer og ingen europeiske demokratier blant de 60 landene som fortsatt praktiserer dødsstraff.

Knudsen er ikke alene om å tro på dødsstraff. Tidligere i år sa Mohyldeen Mohammad (24) til Klassekampen at han mente alle homofile burde steines. Han fikk svar på tiltale da forfatter og homoaktivist Kim Friele (75) stilte seg til disposisjon: - Du kan begynne med meg, sa hun, og oppga tid og sted: Youngstorget onsdag 17. mars (siden hun uansett skulle til tannlege i Oslo den dagen). Det ble selvsagt ingen steining. Og det var vel ikke poenget heller. Kim Friele oppsummerte det slik: Jeg ønsker med markeringen å understreke at det er mye annet man kan gjøre her i verden enn å anmelde saker til politiet eller kaste stein på folk. Man kan lytte, snakke og bryne seg på hverandres meninger.

Hun har et (døds-)viktig poeng. At ekstreme standpunkter kommer til overflaten, er bra, for ytringer kan (og må) møtes med ytringer. Holdninger endres i møte med gode argumenter. Det er Kim Frieles kamp et godt eksempel på. Hun har brukt ytringsfriheten til å spre kunnskap, hun har vunnet gehør – og gradvis nedkjempet fordommer, lovforbud og psykiatriske diagnoser. Amnestys argumenter kan være utgangspunkt for å imøtegå Mohammads og Knudsens syn på dødsstraff.

Heldigvis har Siv Jensen tatt klar avstand fra Ulf Erik Knudsen og hans meningsfeller i Tromsø. Det er bra partilederen er tydelig, for selv om det ikke mangler henvisninger til menneskerettighetene i Fremskrittspartiets retorikk, virker det ikke som om ryggmargsrefleksene er helt på plass i praksis. Det gjelder ikke bare spørsmålet om dødsstraff, men som når folk i Fremskrittspartiet vil internere alle flyktninger eller avviser muslimske privatskoler men applauderer kristne. En kan mistenke at enkelte først og fremst er opptatt av "menneskerettigheter" når de kan brukes til å tvinge "dem" (som bor langt borte eller tilhører minoritetsgrupper) til å bli eller gjøre som "oss". Ellers er det ikke så nøye.

Og når det er sagt: Er det ikke merkverdig at det er fra folk i partiet som mener politikere ikke skal ”styre folks liv” det kommer forslag om at politikere skal trekke opp grensen mellom liv og død? Og hvordan tenker Knudsen & co at straffemetoder som er i utakt med hundre års europeisk rettstradisjon (som ville isolert oss i selskap med diktaturet i Hviterussland) henger sammen med alt Fremskrittspartiets snakk om "norske verdier"?

Ytringsfriheten er til for å verne om de meningene vi ikke liker, ikke om det ”alle” er enige om, det politisk korrekte. Så er spørsmålet: Hvordan møter vi ekstreme ytringer? Jeg mener historien viser at usynliggjøring og voldsom indignasjon er like lite effektive virkemidler som trusler om straff og sensur. Egentlig er det vel bare en ting som virker: Motargumenter.

Følg Håkon Haugli på Twitter @HakonHaugli

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå