Et demokratisk instinkt vil vel være å anta at det nær alle mener, det har antagelig noe for seg.

Det er enkelt å være enig i at bankkundene skal vite hvem som eier bankene. Å innføre et forbud mot at en finansinstitusjon kan ha mer enn en bankmerkevare, er imidlertid å bomme stygt på målskiven. Kravene om avklart eierforhold er godt ivaretatt i lovverket gjennom blant annet markedsføringsloven, finansavtaleloven, banksikringsloven og finansieringsvirksomhetsloven.

Det er for ekspropriasjon å regne

Sistnevnte lov presiserer blant annet at navnet på morselskapet skal fremgå til ethvert foretak som inngår i et norsk finanskonsern. Dermed benyttes ”Postbanken – en del av DnB NOR-konsernet” i alt materiell.

I våre naboland opererer finansinstitusjonene med en serie slike navn. For eksempel har Danske Bank registrert mer enn 120 såkalte "binavn" i Danmark, og i Sverige drives virksomheten under et dusin lokale kjennetegn.

Ørjasæter påpeker at det for bankene handler om store verdier. I dette har hun rett.

Les Elin Ørjasæters kommentar: Hva gjør Kristin i navnesaken?

Da DnB Nor og Postbanken fusjonerte i 1999, ble verdien av Postbanken vurdert til 3 milliarder kroner. 1 milliard av dette var knyttet til verdien av Postbanken-merkevaren. Fratar den nye navneloven DnB Nor retten til å bruke denne merkevaren, er det for ekspropriasjon å regne.

Når navneloven til alt overmål vil bidra til redusert konkurranse - ved å øke terskelen for etablering av utenlandske finansaktører i Norge - er dette et lovforslag som ikke tjener noen.

Mer viktig er det om Kristin Halvorsen aktivt vil søke å fortelle bankkundene hvilke sikringsordninger for innskudd de forskjellige bankene har, der er de norske suverent best.

Det er viktig informasjon for publikum!