I anledning tiårsdagen for 11.9.01 vil jeg oppmuntre lesere til å ta seg tid til å lese de mange virkelig fortreffelige samlingene som ledende amerikanske media utgir. En lenkesamling er nederst i denne artikkelen.

Jeg har skrevet om 11. september før i denne spalten, direkte i fjor og indirekte 23. juli i år. Men her på tiårsdagen vil jeg gjøre noe som er høyst uvanlig i norske media: jeg vil hylle USA.

USA er det mest ambisiøse, og mest vellykkede, forsøket på et liberalt demokrati verdenshistorien noensinne har sett. Intet annet land har skapt så mye innovasjon og forskning, så mye kunst og kultur, så mye utdannelse, og en så rik samfunnsdebatt som USA, og på det på bare et par hundre år.

Det har vært et par hundre år med mange feilgrep, tildels store indre konflikter, flere store kriger, en rekke resesjoner og depresjoner, og andre kriser. Amerikanerne har ikke latt seg knekke av noe av dette, tvert i mot.

Hver eneste krise har skapt grobunn for gjennomgripende endringer som har bidratt til en fornyet og forbedret nasjonal identitet.

Selv de mest selvgode, autoritære regjeringene har ikke maktet å kneble amerikanske dissidenter. Om amerikansk idealismen har hatt tilbakeslag, har kynisme aldri tatt overhånd. Dissens er en patriotisk forpliktelse. Og om noen skulle tvile på meritokratiets overlevelsesevne, kan de tenke på at en mann med et eksotisk navn, oppdratt under beskjedne forhold av en enslig mor, ble president mens landet var i en lang motbakke.

I denne anledningen er det særlig to amerikanske fenomen jeg vil fremheve som beundringsverdige:

Det ene er den utbredte mentaliteten at et sunt samfunn er en prosess, og ikke en tilstand. Resultatet er en samfunnsdebatt som stadig utvikler seg, får inn nye momenter og nye stemmer, hvor «conventional wisdom» stadig er under angrep og aparte meninger finner et publikum og saklig motstand.

«The pursuit of happiness» betyr for amerikanere å stadig ville forbedre seg, å aldri slå seg til ro med at tilstandene er bra nok.

Det betyr å se på uenighet som en nødvendighet, å etterlengte en god debatt, og å fryde seg over å bli overtalt til å skifte mening.

USAs KRIGER: Gjennom USAs to århundre har landet vært i mange kriger, senest Irak-krigen. Men til tross for mange kriser, har landet alltid kommet sterkt tilbake.

Det andre er bestrebelsen etter åpenhet. Vi kan utrykke bestyrtelse over politiske skandaler fra Teapot Dome til Watergate til Halliburton og Abu Ghraib. Men det oppsiktsvekkende er at selv de mest lysskye aktivitetene etterhvert kommer til skue.

Dette er landet som (blant mange, mange andre) Thomas Jeffersen, Joshua Chamberlain, Teddy Roosevelt, John E. Moss, Edward Murrow, og Rachel Carson stolt kalte sine fedreland - enda de la så mye i å endre det.

De siste ti årene har amerikanske idealer blitt satt på harde prøver, og foreløpig har de bestått alle. Landet står fremdeles overfor alvorlige problemer som det vil ta tid å løse, men ingen av dem er fatale.

Fordi amerikanere nekter å gi opp optimisme, håp, og troen om at vilje, innsats, oppofrelse, og oppfinnsomhet alltid vil vinne frem.

Jeg kunne ønske meg flere amerikanske forhold i vårt land og rundt om i hele verden.

Som lovet, her er en lenkesamling over noe av det beste som kan leses ved denne tiårsdagen:

• The Atlantic har en samling artikler om emnet, alle leseverdige
• Commentary har en annotert liste over skjønnlitteratur om 11.9
• I National Review skriver Wilfred McClay en tankevekkende essay om hvordan vi minnes, og dermed forsøker å forstå, betydningen av 11.9
• The New Republic har viet en hel utgave til 11.9
• Slate har en samling sterke artikler
• The New York Times har utgitt en samling som heter The Reckoning
• The Weekly Standard har skrevet en rekke artikler om 11.9
• Mother Jones tar status over tingenes tilstand denne uken