En ny strategi for lærerstanden

Hvis lærerne skal øke sin status og inntekt, må de begynne å oppføre seg som kunnskapsarbeidere, ikke som industriarbeidere slik de gjør i dag.

kommentar Espen Andersen

Født: Ja

Espen Andersen er førsteamanuensis ved Institutt for strategi og logistikk ved Handelshøyskolen BI. Han foreleser innen strategi og teknologi, forsker på hvordan teknologi påvirker strategi og arbeidsliv, er skribent, rådgiver og foredragsholder. Han har blogg på www.tversover.com.

Avhengig av: Fru Andersen

Drømmebil: 6.9

Angrer på: Alle de tingene jeg har utsatt

Favorittartist: Spotify.com

Beste bok: Tre kamerater av Erich Maria Remarque

Det er ikke lett å være lærer om dagen. Streiken i midten av juni resulterte i at arbeidsgiversiden skal tenke over saken. PC-satsinger sliter med variable kunnskaper og dårlig implementering. Elevene og studenter surfer i vei og forlanger stadig mer tilpasset og oppdatert undervisning hvis de skal gidde å følge med. Og Matematikkforbundets test av lærerskolestudenters matematikk-kunnskaper er en årviss og populær grøsser.

Læreren var engang høyt respektert – en av få i bygda med utdannelse, gjerne en mer progressiv innstilling enn prest, fut og lensmann, som representerte en port mot en videre verden for ungdom med evner og motivasjon. I takt med befolkningens stigende utdanningsnivå er ikke lenger lærerskole noe å slå i bordet med. Økt byråkratisering, gradvis overføring av oppdrageransvar fra foreldre til skole, og manglende differensiering har gjort at lærere har falt i status. Når vi beundrer en lærer nå, er det for vedkommendes idealisme og evne til å omgås barn og ungdom, sjelden for sine kunnskaper.

Lærerne er offentlig ansatte kunnskapsarbeidere som leverer en tjeneste det er vanskelig å spesifisere og enda vanskeligere å måle. I motsetning til leger, jurister og teknologer i samme situasjon, har lærerne valgt en industriell strategi for sin interaksjon med arbeidgiver: Kollektive oppgjør, lite differensiering, krav om prosessorienterte retningslinjer slik at man måles på at man har fulgt reglene heller enn oppnådd resultater. Problemet er at man da blir å betrakte som industriarbeidere – som en relativt anonym og utbyttbar innsatsfaktor, som i hvert fall i teorien jobber innenfor en fast arbeidstid og representeres av en ikke-faglig fagforening.

De fleste lærere har imidlertid en helt annen hverdag enn industriarbeidere. De er i praksis ansvarlige for sin egen kunnskapsoppdatering, de tar med seg jobben hjem, både fysisk og mentalt, de forventes å løse problemer på bredt grunnlag og representere skolen utad i mye større grad enn hva noen forventer av en fagarbeider. Men de er ikke kompensert for verken jobben eller ansvaret, og oppfattes ikke i samme grad som kunnskapsarbeidere av verken kunder (foreldre) eller sin ledelse. Fokus er i stedet på omsorg og service – læreren skal løse foreldrenes tidsklemme og sørge for fornøyde barn i en hverdag der foreldrene har mindre og mindre uorganisert tid avkommet.

Lærerne, både i seg selv og deres fagforening, må tenke nytt. Det er på tide å slutte å betrakte seg selv som premisstakere og begynne å ta initiativet – siden intet betyr mer for barns læring enn lærerens kvalitet, er det på tide at lærere begynner å dyrke kvalitet og initiativ fremfor middelmådighet og konformitet.

Skal lærerne øke respekten for sin profesjon og bedre sine kår må de begynne å oppføre seg som de som er godt betalt og/eller høyt respekterte i samfunnet – leger, advokater, teknologer, folk med forretningsutdannelse. Her er noen konkrete tiltak:

Gjør det vanskelig å bli lærer. I dag kan man komme inn på lærerskolen hvis man kan lese og har puls. Lærerne bør insistere på høye opptakskrav og tøff utdannelse, slik at antallet utdannede lærere går ned – men deres kompetanse går opp. Samtidig må man få regelfestet at bare lærere med skikkelig utdanning skal kunne undervise i skolen – først i videregående, deretter nedover til barneskolen.

Lærerne bør kreve "superlærer"-stillinger, der de flinkeste lærerne får ansvaret for å gjøre de andre bedre

Få sentralisert skoleeierskapet. I dag er videregående skoler et fylkeskommunalt ansvar og barne- og ungdomsskolen kommunalt. Denne oppsplittingen gjør at faglige hensyn må diskuteres og prioriteres vis-a-vis mange ulike beslutningstakere, med varierende kunnskap om skole og med utdanningsnivå og -kvalitet som et av mange hensyn å ta (og kanskje ikke det som gjør seg best i en lokalvalgkamp.) Fylkeskommunene er i dag en parkeringsplass for folk som ikke får jobb andre steder og roter videregående skole til med distriktspolitiske hensyn og revirtenking. Kommuner underinvesterer systematisk i vedlikehold og oppdateringer. Statlig ansvar for alle skoler flytter diskusjonen og kriteriene dit kunnskapen og pengesekken sitter, hindrer kommuner i å tappe skolebudsjetter til fordel for andre ting, og ansvarliggjør regjeringen på en helt annen måte enn nå.

Lag en faglig basert, alternativ karrierestige. En lærer som ønsker å gjøre noe mer enn å være lærer – å gjøre karriere – har i dag få muligheter uten å bli administrator. Lærerne bør kreve "superlærer"-stillinger, der de flinkeste lærerne får ansvaret for å gjøre de andre bedre. Dette er en parallell til faglig ledende stillinger i andre profesjoner, og gir de flinke lærerne en mulighet til å utvikle seg selv og andre uten å måtte slutte å gjøre det de kan best. Samtidig bør man jobbe for flere faglig baserte spesialiststillinger ute i hver enkelt skole – det gir mulighet for lønnsdifferensiering.

Oppmuntre til private alternativ. Private alternativ til offentlig skole – enten det nå er privatskoler eller lærere som er ansatt i konsulentselskaper og leier seg ut til skoler som trenger hjelp – gir lærerne flere karrieremuligheter, gir en mulighet for de som ønsker mer lønn i bytte for mindre sikkerhet, og er en utmerket brekkstang for å få opp lønninger og betingelser for de ”vanlige” lærerne. Om ønskelig kan jo fagforeningen gjøre en hestehandel som krever fagorganisering for å tillate dette.

Få inn folk med annen høyere utdannelse. Egentlig bør ikke lærerskolen være et studium i seg selv – den bør være en påbygning, fokusert på pedagogikk, til en allerede eksisterende høyere utdannelse. Ved å oppmuntre til rekruttering av folk med annen utdannelse som lærere får man inn folk med profesjonsforståelse og initiativ – og man kan, igjen, drive opp lønnsnivået for de "vanlige" lærerne.

Slåss for arbeidsvilkår i stedet for lønnstillegg. Det er ikke lett å skaffe seg kolektive lønnstillegg – og når det gis, gis det av medynk og ikke av respekt. Lærerne bør i stedet slåss for bedre datautstyr, skikkelige hjemmekontor, fine klasserom, skikkelige budsjetter til skoleturer, og – hvorfor ikke – firmabil og bonusordning. Dette muliggjør rekruttering og bedre leveranser, og man unngår sammenligning med grupper man ikke bør sammenligne seg med. Lønnsøkningene kommer de, som et resultat av tilbud og etterspørsel.

Samarbeid elektronisk om å gjøre skolen bedre. Lærernes største problem er at deres kommunikasjonsform er for forsiktig og for langsom i forhold til samfunnsutviklingen. De bør bruke Internett-verktøy – hva med et dedikert Facebook for alle norske lærere – for å utvikle undervisningsplaner, profesjonsstrategier og undervisningsmateriell som ligger i forkant av det politikere og obskure undervisningsideologier klarer å koke sammen. Neste skolereform bør komme fra lærerne selv i stedet for å bli tredd ned over hodet på dem!

Et kompetansesamfunn krever nye organisasjonsformer preget av initiativ, kvalitetsfokus og aggressiv satsing på faglig utvikling. Er lærernes nåværende organisasjoner klare for den oppgaven?

Vis kommentarer

Kjære kommentarfeltbruker!

Vi ønsker dine argumenter og meninger velkommen. Vær saklig og vis omtanke, mange leser det du skriver. Gjør debatten til en bedre opplevelse for både andre og deg selv.

Les mer om våre regler her.

Per Valebrokk, ansvarlig redaktør E24

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå