Selv om regjeringen sikkert er, og fortjener å være, stolt av testsenteret, er den viktigste delen av månelandingsprosjekt fortsatt ugjort; rensingen av gasskraftverket på nabotomta på Mongstad.

Fremdeles har gasskraftverket et utslipp på 600.000 tonn CO2 hvert år (når det kjører for halv maskin). Dette er like mye som 240.000 biler slipper ut av klimagasser hvert år her til lands. Sammen med hele oljeraffineriet på Mongstad, er dette Norges største utslippskilde.

Formålet med teknologisenteret som feires i dag, er blant annet å prøve ut to ulike teknologier for CO2-fangst og å gjøre CO2-fangstteknologien rimelig og effektiv. Det er bra. Det kan få frem mer kunnskap til arbeidet med å bringe verden nærmere et nullutslippssamfunn. Og det er dit vi skal.

Jens Stoltenberg sa i nyttårstalen sin i 2007 at «Norge påtar seg en pionerrolle når vi har bestemt at gasskraftverket på Mongstad skal ha rensing av klimagassen CO2. Vi skal gjøre dette mulig».

Men månelandingen er fremdeles i det blå, selv om testsenteret åpnes med brask og bram i dag. Selv ikke beslutningen om å investere i renseanlegget er tatt. Avgjørelsen om dette er utsatt til 2016.

Noen ganger havner våre politiske ledere inn i en slags «tenk på alt som kan gå galt»-modus. Det har skjedd i Mongstad-saken, og har ført til de stadige utsettelsene av hele månelandingen. Det har også resultert i at pionerrollene, som Stoltenberg beskrev i sin nyttårstale, er gitt bort til andre.

I Canada bygger nå SaskPower et fullskala renseanlegg for CO2-fangst i provinsen Sasketchewan. Anlegget skal fange 1,2 millioner tonn CO2 fra et kullkraftverk. Byggingen startet i fjor vår, og anlegget skal stå ferdig i 2014. Teknologien er altså tilgjengelig og har vært det lenge.

At andre land ligger foran Norge i utviklingen av CO2- fangstteknologi er kanskje negativt for Norge, men det er svært positivt for verdens klima. Flere fullskala renseanlegg i drift er sikreste vei til videre teknologiutvikling, lavere kostnader og større CO2- reduksjoner.

Stoltenberg-regjeringens løfter om å bygge fullskala renseanlegg på Mongstad ble lansert som det norske motstykket til amerikanernes månelanding. Skal vi bruke samme terminologi som statsministeren, kan vi strekke oss til å si at testsenteret som åpnes på Mongstad i dag kan kalles for månelandingens rakett.

Raketten er altså bygget og på plass, men ferden ute i rommet lar vente på seg. 

Skal man være en pioner må man klare å holde fast ved hovedsaken i et prosjekt og ikke bøye av og slakke på tempoet hver gang det kommer innvendinger. Det har vi dessverre sett for mye av i månelandingsprosjektet.

Sist dreide det seg om helseutfordringer knyttet til utslipp av aminer fra renseanlegget. Både Klif og Aker Clean Carbon avviste på faglig grunnlag at dette var et problem, men regjeringen valgte likevel å stå fast ved utsettelsen av investeringsbeslutningen for renseanlegget. 

I festrusen på Mongstad i dag er min oppfordring: La det nye TCM-anlegget inspirere til å få fortgang på nabotomta. Vi trenger et fullskala renseanlegg og vi trenger det nå. Det internasjonale energibyrået, IEA, har slått fast at 100 store punktutslippskilder må være renset innen 2020 hvis vi skal nå målet om maks to graders temperaturstigning.

Når det gjelder månelandingen og dermed kutt i CO2-utslipp, er det på høy tid å komme ut av «tenk på alt som kan gå galt»-moduset og gå inn i «tenk på alt vi kan få gjort»-fasen. Vi venter fremdeles på månelandingen. Det er den som faktisk vil kutte CO 2-utslipp.