Jens Stoltenberg har i tiden etter 22. juli fremstått som selve landsfaderen. Dette til tross for en vår i motgang der Arbeiderpartiet har slitt med å holde skuta flytende på en brusende høyrebølge.

Jens har vært Statsmann og Landsfader for et helt folk. Alle, bortsett fra en uvanlig bisarr Hans Geelmuyden, er enige om at Stoltenberg har utvist en varme og ektefølt sorg som treffer mennesker på tvers av partipreferanser.

Den gode, norske lederen viser medmenneskelighet og styrke når situasjonen krever det.

Steve Jobs gikk nylig av som sjef for verdens mest suksessfulle bedrift, Apple. Som leder er han ubestridt – verdien på Apple-aksjene falt umiddelbart fem prosent da hans avgang ble offentliggjort.

Jobs er beryktet for sin lederstil. Han krever ekstrem innsats av sine ansatte, og er nådeløs mot dem som faller igjennom.

Som E24 skrev i forbindelse med hans avgang i slutten av august: Steve Jobs ville aldri kunne jobbet som sjef i Norge. En lektor ved Markedshøyskolen hevder Jobs innen to uker ville vært klagd inn til diskrimineringsombudet og likestillingsombudet, samt blitt kastet ut for å ha vært for brutal. En litt annen tilnærming til ledelsesfaget enn Stoltenberg, altså.

Les: - Jobs hadde ikke fått lov til å være leder i Norge

Kanskje lar ulikhetene dem imellom seg forklare av forskjellen på såkalt objekts- eller relasjonsorienterte ledere. Sjefen som kun ser målet, og som gjør det som må til for å nå det, uten tanke på hvilke ofre som må gjøres for å komme dit, faller i den første kategorien. Den relasjonsorienterte lederen ser medarbeiderne sine og er opptatt av prosessuelle forhold som ikke er direkte knyttet opp mot sluttproduktet.

I dette perspektivet er det lett å plassere Jobs og Stoltenberg på hver sin tue.

Hvorfor slår det ene an i USA og det andre i Norge? Vi nordmenn importerer stadig mer av den amerikanske kulturen. Med det i hu kan det oppfattes som underlig at det er en så himmelvid forskjell mellom hva som anses som godt lederskap her og der?

Mens det er den harde, kompromissløse og visjonære lederen som blir sett mest opp til på den andre siden av Atlanteren, er det den myke, hyggelige og vennlige som blir de ansattes favoritt her hjemme. Norske bedrifter er i stor grad preget av flate strukturer, og ansatte forventer å kunne stille spørsmål ved sjefens ønsker.

Jeg tror det er mye bra i den «norske» ledelsesmodellen. Den skaper imidlertid en del krøll for nyankomne arbeidstakere fra verdensdeler der de er vant til den autoritære lederen. Ikke alle er komfortable med at sjefen spør «hva mener du vi bør gjøre?» når strategiske valg skal foretas. Også norske arbeidstakere liker at sjefen tar beslutninger på egen hånd.

En potensiell negativ effekt av en myk sjef kan være at arbeidstakerne ikke får klare nok tilbakemeldinger fra sin leder. Dette, samt mangel på tydelige mål og forventninger er blant de hyppigste negative tilbakemeldingene medarbeidere i norske bedrifter gir når de skal evaluere positive og negative sider ved arbeidsforholdet.

For ledere er det viktig å huske at man ikke må være uklar selv om man er hyggelig.

Likhetstanken står sterkt i Norge. Vi liker ikke å rangere hverandre, og har hatt sans for maktfordeling helt siden Montesquieu beskrev det for så lenge siden. Den «gerhardsenske» idealismen og solidariteten har gjort sosialdemokratiet Norge til et land befolket av arbeidstakere med øye for flate maktstrukturer. Å lytte til og respektere andres meninger, samt vissheten om at vettet er jevnt fordelt i befolkningen, har preget oss som mennesker, og derfor også som arbeidstakere og ledere.

Et godt eksempel på den norske leder- og arbeidstakerhverdagen er universitetsrektor i Tromsø, Jarle Aarbakkes, hjertesukk i Dagens Næringsliv: «Ved universitetene er det tradisjon for at vedtak betyr 'oppspill til interessant diskusjon'.»

Det er med andre ord typisk norsk å være likestilt. Det gjør kanskje at vi ikke får dyrket frem så mange av Steve Jobs’ kaliber, men vi får svært mange dyktige arbeidstakere som føler at de blir hørt og har medbestemmelsesrett over egne arbeidsoppgaver.

Denne «myke» tilnærmingen er kanskje grunnen til at 96 prosent trives så godt på jobben?

Jens Stoltenberg er politiker, og er naturligvis langt mer avhengig av å fremstå som en hyggelig fyr enn Steve Jobs. Sammenligningen halter derfor en smule, men de fungerer begge som gode rollemodeller for to systemer der den knallharde, visjonære teknoguden møter den joviale, sykkelbehjelmede, statslederen.

På lang sikt tror jeg den varme medmenneskeligheten kommer best ut i sammenligningen med Corporate America.