Lars Sponheims "ja-hvis-Tyrkia-blir-med" kan tydes som lenge etterlengtede signaler om interesse for europeisk storpolitikk og de utfordringer som i mer enn 50 år har opptatt snart alle land i Europa. Det er heldigvis neppe sannsynlig at Sponheims vilkår for et norsk ja noensinne når så langt som hit til Brussel. Her ville de bli oppfattet som forbløffende kunnskapløse og som "visjoner" som bare er tenkelige når man holder seg godt unna den europeiske virkelighet anno 2009.

Man ville finne det utrolig at en norsk topp-politiker ikke hadde fått med seg at EU allerede i 2005 vedtok at Tyrkia skulle bli medlem når landet oppfyller kravene som stilles alle andre medlemskandidater - forhandlinger som har pågått i over tre år. Når disse er ferdige skal medlemslandene godkjenne forhandlingsresultatet enstemmig, noe som gir hvert land anledning til å holde folkeavstemning, slik Frankrike allerede har varslet.

En annen sak er at som medlem ville Norge kunne delta i diskusjonen, stemme for eller faktisk nedlegge veto mot Tyrkias inntreden i EU. Som EØS-land vil vi bare måtte godta EUs valg, uten å delta i diskusjonen eller å konsultere norske velgere i saken. Sponheim ville som medlem kunne delta i utforming og påvirkning av EUs politikk - i vår egen retning.

Hva med heller å vektlegge deltakelse i det forpliktende samarbeide med alle vår naboland om å takle de enorme utfordringene som klimaendringer representerer? Eller sørge for matvaretrygghet, nye sikkerhetsregler for skips- og luftfart? Eller å delta i diskusjonene om hvordan Europa skal beskytte seg militært? Eller delta i fordømmelsen av kinesiske brudd på menneskerettighetene?

Tenker heller ikke Sponheim på alle de sakene vi er uenige med EU om; som størrelse på statlig sikring av bankinnskudd, selfangst eller datalagring? Alt sammen saker som blir tredd nedover hodet på oss uten at norske folkevalgte, politikere og samfunnet ellers har anledning til så mye som å heve stemmen i EUs beslutningsfora. Mener Sponheim at Tyrkia er viktigere for norske interesser?

Et mer alvorlig eksempel på at vår europeiske venner oppfatter at vi lever i en annen verden, er det når Matthias Brinkmann fra EUs utenriksdepartement siste fredag fremførte en hard reprimande siktet mot Norge i EØS-komiteen. Utrolig nok - sett fra EUs side - hadde Norges regjering og EFTA-partnerne hadde ganske enkelt uteblitt fra det siste ordinære forhandlingsmøtet om vårt økonomiske bidrag for å løfte store deler av

Øst-Europa ut av fattigdom og for å sikre stabilitet og velstand i de fattigste EU-landene. De hadde rett og slett "glemt" at møtet skulle finne sted, selv om den inneværende finansieringsordningen går ut 30. april og at den viktigste og mest omfattende avtalen Norge noen gang har inngått med våre europeiske naboer vil bli satt på en alvorlig prøve dersom man ikke kommer til enighet.

Den norske forhandlingslederen forsvarte seg med å si at "forrige gang man forhandlet gikk det flere måneder over tiden og før dét igjen et helt år". Dette godtok ikke det EUs formannskap som for første gang hadde lagt turen innom EØS-komiteen. Den tsjekkiske representanten krevde at forhandlingene må avsluttes i god tid før slutten på deres formannskap og undertegnes på neste møte med EFTA-landenes utenriksministere den 18. mai. Ifølge EU-Kommisjonen hadde Norge også plutselig gått tilbake på helt sentrale punkter hvor man hadde oppnådd enighet allerede, noe som gjør situasjonen verre.

Nå kan hele avtalen settes på spill og vårt forhold til våre nærmeste partnere svekkes fordi vi ikke vil betale - selv om vi bare betaler én tiendedel av hva Sverige gjør. At vi trenger tid til å finne vår europeiske identitet står det respekt av. Det forstår samtlige EU-land. Men at vi som Europas rikeste land pruter på vår svært begrensede medlemsavgift oppfattes som forkastelig.

Sponheims betingede ja og regjeringens oppførsel i Brussel har faktisk én ting felles. Begge vitner om en manglende forståelse om hvordan EU er bygget opp - og hvordan det ser på seg selv. Det kan vitne om at både Sponheim og Regjeringen lever i en isolert tilværelse, uten en klar forståelse om hva som konkret foregår i EU og hvor viktig det er for norske interesser.