Den analysen tviler jeg på om sosialøkonomen Stoltenberg tror på selv. Det virker som om statsministeren i takt med fallende meningsmålinger griper etter stadig nye halmstrå.

Årsakene til finanskrisen er mange. Å redusere den akutte gjeldssituasjonen til at skattene ikke har vært høye nok er altfor enkelt.

Det er ikke slik at jo høyere skatten er jo høyere er statens inntekter. Et for høyt skattetrykk gjør at arbeidsplasser flyttes ut av landet, dermed synker skatteinngangen. I noen land har det nærmest vært en nasjonalsport å ikke betale skatten, da blir også skattenivået et sekundært problem.

Men det mest grunnleggende problemet til landene som herjes av finanskrisen nå har vært en ubalanse mellom inntekter og utgifter over tid. Den ubalansen har primært oppstått fordi offentlig sektor har est ut. Den politikken gjør også Jens Stoltenberg seg skyldig i, men vi ser det ikke på bunnlinjen i statsbudsjettet. I hvert fall ikke foreløpig.

Norge er velsignet med et oljefond som skjermer oss mot underskudd. I hvert fall foreløpig. Men det er utviklingstrekk som gir all grunn til bekymring. Offentlig sektor vokser betydelig, og det gjøres ingenting fra regjeringens side for å effektivisere. Norsk konkurranseevne har blitt dårligere hvert år under de rødgrønne. Innovasjonsgraden synker.

Det skapes med andre ord mindre av det vi skal leve av i fremtiden. Da hjelper det ikke å øke skattene. Da hjelper det ikke å ansette flere i offentlig sektor. Da hjelper det ikke at enda flere havner på uføretrygd, og at vi på papiret har høy sysselsetting – mens realiteten er at 800.000 i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet.

Om ti år vil eldrebølgen skylle over oss. En stor gruppe av dagens arbeidstakere vil gå fra å bidra til statskassen, til å hente penger ut av statskassen. Eldrebølgen kommer samtidig med at aktiviteten i olje- og gassektoren avtar. Inntektene derfra blir mindre, og ringvirkningene industrien har for fastlandsøkonomien vil også avta.

Når det blir ubalanse i økonomien kan man satse på to ting: Å øke inntektene, og å redusere utgiftene. Stoltenbergs feilslutning er at inntektene bare kan økes ved å øke skattene, og han har ingen tro på å redusere utgiftene gjennom å effektivisere offentlig sektor.

Politikernes jobb nå er å legge til rette for at verdiene vi skal leve av i fremtiden kan skapes. Politikere kan ikke vedta arbeidsplasser, de må skapes av næringslivet.

Høyre mener at vi som nasjon må satse på kunnskap og forskning, bedre infrastruktur og gode rammevilkår for næringslivet. Da er skattelette en del av svaret. Slik skapes fremtidens arbeidsplasser, som er det velferdssamfunnet hviler på.

Å redusere statens utgifter handler ikke om å sparke sykepleiere og lærere slik venstresiden ynder å fremstille det. Det er slagordspropaganda som kanskje engasjerer partimedlemmene, men det har lite med virkeligheten å gjøre.

Det finnes en lang rekke rapporter som for ulike offentlige sektorer viser det er enorme summer å spare på drive mer effektivt. Statens Lånekasse er et eksempel på en etat som har greid det. De har redusert kostnadene med 20 %, samtidig som tilbudet har blitt kvalitetsmessig bedre.

Direktøren i Lånekassen, Bertil Tiusanen har uttrykt potensialet godt: ”Kan vi, med et budsjett på 300 millioner kroner, spare 50 millioner kroner, ja men herregud, tenk på hva de store etatene kan spare. Og vi har ikke engang gjort noe magisk”

Å øke inntektene og redusere utgiftene er ikke magi. Det holder med vilje og evne til å prioritere. Høyre både vil og kan.