Et søppelinnlegg

Sommeren har kommet, og med den de tradisjonelle turene til gjenbruksstasjonen.
<b>SØPPEL-KØ:</b> På våren blir det kø på Grønmo når mange vil kvitte seg med hageavfallet sitt omtrent samtidig.
SØPPEL-KØ: På våren blir det kø på Grønmo når mange vil kvitte seg med hageavfallet sitt omtrent samtidig.
kommentar Espen Andersen

Født: Ja

Espen Andersen er førsteamanuensis ved Institutt for strategi og logistikk ved Handelshøyskolen BI. Han foreleser innen strategi og teknologi, forsker på hvordan teknologi påvirker strategi og arbeidsliv, er skribent, rådgiver og foredragsholder. Han har blogg på www.tversover.com.

Avhengig av: Fru Andersen

Drømmebil: 6.9

Angrer på: Alle de tingene jeg har utsatt

Favorittartist: Spotify.com

Beste bok: Tre kamerater av Erich Maria Remarque

Sommeren har kommet, og med den de tradisjonelle turene til gjenbruksstasjonen - det moderne ordet for søppelfyllingen, i mitt tilfelle Grønmo utenfor Oslo – der jeg demokratisk står i kø på min fritid med egen bil og egen tilhenger.

Etter en halv time i kø slapp jeg inn for å kvitte meg med 4 kubikkmeter kvist, gress, råtne planker og et gammelt juletre. En hyggelig kar kom og hjalp meg med å lempe av hengeren - og det viste seg at han egentlig var elektriker, men akkurat den dagen assistent på Grønmo som en dugnadsinnsats for et idrettslag.

Tiden i køen gir mulighet for refleksjon. For det første, hvor miljøvennlig er det egentlig at masse små privatbiler kjører til gjenbruksstasjonen og står i kø i evigheter med hver sin lille tilhenger?

For det andre, gitt en elektrikers (og de fleste andres) timelønn, hva i all verden er poenget (bortsett fra skattefriheten og følelsen av god samvittighet) med å bruke en slik person til å lempe kvist?

Sistnevnte poeng har Ingebrigt Steen Jensen parkert en gang for alle, men la oss se litt på miljøeffekten.

Da jeg bodde i Arlington, Massachusetts (en forstad til Boston med drøyt 40,000 innbyggere) lærte jeg meg å sette pris på den tradisjonelle amerikanske måten å forholde seg til søppel.

Enkelt forklart går den ut på at man betaler en fast søppelavgift (gjerne som en del av eiendomsskatten.) Man har "Trash day" en gang i uken – for oss var det tirsdager.

Kvelden før "trash day" setter man selv søppelet ut på fortauet – i pappesker, søppelkasser i mange former og fasonger, med det som skal gjenvinnes (papir, plast, metall, glass) sortert i en egen boks. Trenger man en søppelbøtte, kan man kjøpe den i jernvarehandelen, der det finnes flere modeller å velge mellom.

Deretter kommer søppelbilen, tar meg seg alt sammen, og så rydder man inn søppelkassene selv.

Du verden, så enkelt. Jeg visste ikke engang hvor i Arlington søppelfyllingen lå i de seks årene jeg bodde der.

Det morsomste var kanskje serviceinnstillingen: Da vi skulle flytte hjem til Norge, tømte vi kjelleren for seks års akkumulert skrot og gamle møbler. Det ble en haug cirka 12 meter lang og 150 cm høy, som fylte mesteparten av fortauet utenfor huset. Da søppelbilen kom, var det ingen sure miner, bare en sjåfør som gikk på radioen og fortalte at hans bil ville bli full, så det trengtes en til i vår gate.

I Norge har jeg opplevd at søplemannen ikke tar med en enkelt bærepose søppel fordi den reglementerte søppeldunken var full. Det kan innvendes at det blir vanskelig å dimensjonere kapasitet med et slikt system, men jeg tror ikke det er så vanskelig – alle flytter ikke på en gang.

Gjenvinning er vel og bra – man lager fleece-gensere av plastposer og kartonger av gammelt papir. Men gjenbruk er bedre – man trenger ikke gjøre noe som helst, bare finne noen andre som kan bruke det man ikke vil ha.

I Arlington fungerte også dette utmerket. Boston-området har massevis av studenter og andre med lite penger, men med behov for møbler og husgeråd. Det var både sosialt akseptert og ganske moro å rusle rundt mandag kveld og se hva folk hadde satt ut som kunne brukes.

Det fantes folk som kjørte rundt i slitne pickup trucks og levde av å finne ting og selge dem, men det var fritt frem for amatører også. Jeg var fattig student og skaffet meg blant annet et salongbord og en morsom, tradisjonell skolepult (med stol og pult satt sammen, i stål). Sistnevnte var såpass spesiell at vi tok den med tilbake til Norge.

Hva i all verden er poenget med å bruke en slik person til å lempe kvist?

I Norge har vi Finn.no som lar deg legge ut ting til å gi bort gratis – og det fungerer utmerket. Jeg har blitt kvitt massevis av ting jeg ellers ville måtte kjøre på Grønmo ved å ta bilde av det og legge det på Finn, med eller uten betaling. Men det krever innsats, tid, kamera og internettforbindelse.

Tenk om det bare kunne være så enkelt: Sett ut søppelet, ta det du trenger, ferdig med det. I en tid med mangel på arbeidsplasser for ufaglærte kunne man hatt stillinger som søppelpersonale ledig – og kanskje man til og med kunne gi dem noen incentiver for å øke omsetningsgraden av gjenstander, som for eksempel at de fikk lov til å selge det de fant som kunne brukes.

Og alle vi andre kunne få tilbake lørdag formiddag – eller mandag formiddag, siden det ofte er den man ender opp med å bruke siden stort avfall produseres i helgene. For ikke å snakke om at det moderne menneskes kamp for å bli kvitte seg alt man egentlig ikke trenger kunne bli en kontinuerlig aktivitet heller enn noe man må gjøre etter skippertaksmetoden.

En versjon av dette innlegget har tidligere stått på bloggen Tversover.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå