Den viktigste grunn til at EU-saken ikke er høyt på den politiske dagsorden er antakelig den at EØS-avtalen langt på vei er ensbetydende med medlemskap i Unionen. Egentlig er vi medlemmer, unntatt når det gjelder jordbruk og fiske. EU-direktivene som er blitt banket igjennom i Stortinget uten diskusjon er blitt flere tusen. De sikrer oss adgang til EUs indre marked; de sikrer oss at varene våre kan eksporteres dit uten problemer. Tenk hvis det jevnlig brøt ut rabalder om vår eksport til EU slik det gjør med oppdrettslaksen fordi fisken er utenfor.

Det at EØS-avtalen fører til likegyldighet omkring EU-medlemskapet har sine paradoksale sider. Den betyr jo at vi ikke har den ringeste innflytelse på de direktiver som blir vedtatt og som vi så villig føyer oss efter. Det er neppe noen tilfredsstillende ordning. Visst har vi reservasjonsrett, men vi ville ikke oppnå stort med å bruke den annet enn å sette oss enda mer utenfor. Annerledeslandet er blitt til Likeledeslandet.

Mange vil si at Norge er så lite og ubetydelig at det ikke ville ha noen innflytelse på EUs beslutninger. Vel, hvor tror man at muligheten til å påvirke beslutninger er størst, innenfor eller utenfor døren til det rommet hvor de tas? Dessuten har små land ofte større innflytelse på beslutninger enn størrelsen alene kunne tilsi, akkurat som små politiske partier ofte har uproporsjonalt stor innflytelse. Små land kan inngå i allianse med andre for å fremme sin sak, de kan få støtte i sine merkesaker mot å støtte andre i deres merkesaker.

I norsk EU-debatt er det merkelig stille om de utenrikspolitiske omveltninger som fant sted for snart tyve år siden. Fra slutten av Andre Verdenskrig og frem til Sovjetunionens sammenbrudd ble norsk suverenitet garantert av USA. Takket være det at Norge havnet i den vestlige interessesfære slapp nordmenn den skjebne som kom tjekker og polakker og mange andre til del; ja kanskje endog Finnmark og Nordtroms ellers var blitt annektert, omtrent som Østpreussen. Sovjetarmén drev jo tyskerne ut av disse områdene. Men den trakk seg tilbake i henhold til den oppdeling av verden i interessesfærer som seierherrene var blitt enige om.

Amerikanerne hadde neppe vært så interessert i Norge hvis ikke Sovjetunionen hadde vært deres hovedutfordrer. Nu er den tiden slutt. Det er riktignok noen snurrer på tråden når det gjelder amerikanernes forhold til Russland, men deres hovedutfordrer er Kina, og slik kommer det også å bli i overskuelig fremtid og i økende grad. I takt med at den kinesiske tiger får tenner, vil amerikanerne ha sin fulle hyre med å hamle opp mot den, og det lykkes de antakelig heller ikke med i det lange løp. Vi får bare håpe at det hele ikke slutter som rivaliseringen mellom Storbritannia og Tyskland sluttet i sin tid. Eneste trøst måtte eventuelt være at en krig mellom slike rivaler ville med moderne, og enda mer fremtidens teknologi medføre så store ødeleggelser at en seier kun ville bli en pyrrhusseier og ingenting ville være vunnet for noen part.

Men Norges hovedrival er fortsatt Russland. Sjøgrensen oppe i nord er fortsatt uavklart, og det later ikke til at russerne har noen hast med å få den avklart heller. Kanskje skal man se StatoilHydros deltakelse på Shtockman-feltet som et snedig grep fra russerne i så måte; Norge blir nok med uansett hvor grensen går, på østsiden som partner og entreprenør. Og så har vi Russlands militære interesser. Mest mulig uforstyrret adgang til Atlanterhavet er viktig. Russerne angrep Finland i sin tid fordi finskegrensen lå litt for nær byen som den gangen hette Leningrad. Norgesgrensen ligger kanskje litt for nær Murmansk. Selv om ikke russerne greier å holde tritt med kineserne, er det ingen tvil om deres stormaktsambisjoner, og det ville være dumt å avskrive deres evner til å virkeliggjøre dem.

Hvem skal da støtte norske interesser i nordområdene? USA mister nok den interessen mer og mer. Har vi tatt det inn over oss? Skal vi se Norges merknader til de amerikanske radarplaner som et eksempel på at lillebror prøver å innynde seg hos sine rivaler når storebror er opptatt på annet hold? Vil det gi resultater?

Kunne EU bli den støtte for norske interesser vis-à-vis Russland som USA i sin tid var vis-á-vis Sovjetunionen? Det er et spørsmål om hvordan EU utvikler seg. Den er fortsatt milevis fra å være noe som ligner på en stat, og enda mindre en stormakt med klart definerte interesser og vilje og evne til å sette den nødvendige makt bak kravene når det trengs. Hvis EU utvikler seg i den retning, kan det hende vi får grunn til å beklage at vi ikke ble med som et fullverdig medlem. Eller kanskje EU ser seg tjent med å støtte oss likevel?