Moralske kutt

Hvis høyresidens viktigste argument for å senke offentlige utgifter er redusert til presset på renta og rammevilkår for eksportindustrien, har vi tapt.
kommentar Henrik Asheim

Født: 21 august 1983 i Bærum.

Asheim er leder i Unge Høyre. Da han ble valgt i 2008 kom fra en stilling som personalkonsulent i Adecco Bemanning. I tillegg til ledervervet i Unge Høyre sitter Asheim i Akershus Fylkesting og i kommunestyre i Bærum for Høyre. Han har også bloggen henrik.ungehoyre.no.

Avhengig av: Kaffe og aviser.

Drømmebil: Har ikke lappen en gang, så drømmebilen min er stor, rød og går hvert femte minutt fra en holdeplass i Oslo.

Angrer på: At jeg ofte kaster bort tid på å angre på ting jeg ikke kan gjøre noe med.

Favorittartist: Muse

Beste bok: Samtlige Harry Potterbøker.

Det har vært mye snakk om kutt etter at regjeringen la fram sitt siste statsbudsjett. Først og fremst fra økonomene som mener det blir vanskelig å komme seg ned til handlingsregelen igjen, men også fra opposisjonen har man hørt mumling om voksende trygdeutgifter.

Da sannhetens og de alternative statsbudsjettenes time kom, var det likevel ingen partier til høyre for regjeringen som kuttet mer enn 2,4 milliarder kroner i utgiftssiden på statsbudsjettet. Det utgjør 2 promille av den offentlige pengebruken.

Denne høstens budsjettdebatt har vært basert på et premiss som har blitt stående nærmest uangrepet de siste 20 årene: Vi skulle egentlig ønske at staten kunne bruke mer penger, spørsmålet er bare om det vil føre til økt press på renta. Hvis det premisset blir enerådende, blir de viktigste argumentene glemt.

Derfor vil jeg legge fram fem prinsipielle begrunnelser for å kutte i offentlige budsjetter.

1. Det skal alltid lønne seg å jobbe.

Et samfunn er avhengig av at flest mulig er med på å skape verdier. Samtidig er det å kunne forsørge seg selv og sine nærmeste en viktig verdi i seg selv. I dag står rundt 700 000 mennesker i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet. 340.000 av dem mottar utføretrygd. Dette er den skjulte arbeidsledigheten som ingen regjering snakker spesielt høyt om.

Dagens mange og sjenerøse trygdeordninger bidrar sterkt til at de som står utenfor arbeidslivet blir der, fremfor å komme tilbake. Da må sykelønnen reduseres, og uførepensjonen må kuttes. Ikke først og fremst fordi vi ikke har råd, men fordi det alltid skal lønne seg å jobbe.

2. Hvis velferdsstaten forsøker å være alt for alle, vil den ikke bli nok for de som trenger den.

Den gamle AP-kjempen Reidulf Steen står bak følgende sitat: "Etter min mening har velferdsstaten fått så store problemer fordi den er blitt så mangfoldig. Hvis den ikke skal dø av åndenød, må den konsentrere seg om noen fundamentale ordninger – utdannelse, helse og omsorg for barn og eldre." Dessverre har ikke hans partifeller lyttet til ham. Og enda mer beklagelig: Dette argumentet hører vi stadig sjeldnere fra høyresiden.

Et demokrati som baserer seg på å belønne de som roper høyest, får ressurssterke vinnere. Avisforsider kan utløse en bevilgning nesten umiddelbart. De som ikke har en stemme blir ikke hørt. Ofte er det de som trenger hjelpen mest.

3. Når staten tar ansvar for noe, slutter andre å gjøre det.

Hvis det offentlige står bak de fleste kulturbygg, de fleste fotballstadioner og de fleste børstransaksjoner, forsvinner viktigheten av noen sentrale element i menneskets tilværelse: Ansvarsfølelsen og lysten til å ta initiativ.

Det er for få som starter bedrifter i Norge, og enda færre bedriftseiere som finner det naturlig å donere penger til kulturhus eller sykehus. En voksende stat legger opp til en økende ansvarsfraskrivelse hos folk. På sitt verste har sosialdemokratiet redusert vårt ansvar for hverandre til bidraget over skatteseddelen.

4. Vi må overlevere samfunnet til neste generasjon i bedre stand enn vi mottok det.

Handlingsregelen ble ikke bare innført for å hindre inflasjon. Den ble innført fordi vi skal huske på de som kommer etter oss.

Uansett om politikerne bruker folks skattepenger i dag, eller deres pensjonspenger for morgendagen, er det vanlige folk som får regningen til slutt. Dermed skal de holdes like ansvarlige uansett hvor de tar pengene fra. Når regjeringen bruker 44,6 milliarder mer enn det handlingsregelen tilsier, tar de penger fra de som kommer etter oss. Det er umoralsk.

5. Innbyggerne skal ha mer makt.

Forskjellen på venstre- og høyresiden kan oppsummeres slik: Venstresiden vil at staten skal ha mer makt, mens høyresiden vil flytte mer makt til folket.

I dag skattlegges bedrifter hardt blant annet for å skaffe midler til det statlige Innovasjon Norge. De skal bestemme hvor markedet egentlig vil investere. Vi beveger oss altså mot et samfunn hvor staten tar mer og mer penger fra de som skaper verdiene, og så må disse gjøre seg fortjent til å få pengene tilbake gjennom støtteordninger og subsidier. Her bør pengene i større grad flyttes til privatpersoner, familier og bedrifter.

Derfor er begrepet kutt misvisende. Å kutte i statsbudsjettet betyr ikke at penger forsvinner, det betyr at det er noen andre enn politikerne som bruker eller investerer dem. Å bruke mindre penger over offentlige budsjetter er å flytte pengene til de som skapte verdiene. Det er moralsk, uansett hvor renta ligger.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå