Det mest overraskende er at noen later til å være veldig overrasket. Da overser man at finanskriser har vært et noenlunde regelmessig tilbakevendende fenomen i årtier. Tidlig i 80-årene var det Latin-Amerika, ti år senere var det Mexico og Argentina. I 1997-99 hadde vi Asia-krisen, og nå sist den vi alle er så opptatt av. La oss heller ikke glemme de norske og svenske bankkrisene, som jo var hjemmelaget og ikke fikk noen særlige virkninger andre steder.

Det kan nok sies at den siste kanskje også er den verste, men så er det også det faktum at den har truffet USA og andre vestlige land. Det har fokusert vår oppmerksomhet. Alle de tidligere gangene kunne USA komme til unnsetning og gi frimodig av sin bedreviten. Nå ligger de selv skadeskutt.

Islandske bankmenn kan kanskje best sammenlignes med kalver som for første gang blir sluppet ut gjennom fjøsdøren om våren

Alle disse krisene har vært utløst av en formidabel pengeflom som har søkt en trygg og lønnsom havn. I begynnelsen av 1980-årene var det oljepengene, som det internasjonale bankvesen tok seg av å resirkulere. En stor del av den likviditet som ligger bak finanskrisene skyldes det mange, blant annet Martin Wolf i Financial Times (se hans kommende bok "Fixing Global Finance"), mener er en fundamental mangel på balanse i de internasjonale betalinger.

Handelsoverskuddene havner til syvende og sist i hendene på banker og finansinstitusjoner på jakt etter profitt, de driver opp prisen på enkelte formuesobjekter, iblant over lang tid, inntil tilstrekkelig mange innser at ingenting, ikke en gang boligpriser, vokser inn i himmelen. Da prøver man å trekke seg ut før det blir for sent. Resultatet blir gjerne som da det lukter svidd i et diskotek, noen blir tråkket under, andre brent, og noen kommer helskinnet fra det hele.

Likhetene mellom det som skjedde med de islandske bankene og det som skjedde i Indonesia, Thailand og Sør-Korea for ti år siden, er slående. I alle tilfellene hadde man å gjøre med land som hadde sunne offentlige finanser og oppegående realøkonomi. De asiatiske land hadde i en rekke år hatt økonomisk vekst i nærheten av ti prosent pr år. Den islandske økonomi vokste med 5-6 prosent pr år fra 1995-2007. Det er mer enn Norge klarte i samme tidsrom, oljepengene til tross.

Det var den private sektor som i de nevnte asiatiske land opptok gjeld og som finansmarkedets aktører tilsynelatende trodde var så godt som statsgarantert. Da de så til slutt mistet troen på sine skyldnere og disse landenes evne eller vilje til å garantere for gjelden, trakk de seg ut - med katastrofale følger. Landene hadde ikke reserver til å betale ut den fornødne utenlandsvaluta, og sørkoreanske won, thailandske baht og indonesisk rupiah stupte med 40, 60 eller endog 80 prosent i løpet av dager og uker.

Kjenner noen igjen det islandske scenario? Så kan man spørre: Kunne islendingene unngått denne fadesen? De asiatiske erfaringer er der for alle å se og ta lærdom av, men kanskje de ikke fant det naturlig å sammenligne seg med asiatiske land.

Problemet er bare at land som de kanskje finner det naturlig å sammenligne seg med, som for eksempel Sveits, et land som også har en banksektor tilsynelatende ut av proporsjon med landets økonomi, likevel ikke synes så sammenlignbare. Selv om en velrenommert sveitsisk bank alt har brent fingrene på den amerikanske subprime-fadesen, verserer det få rykter om at de sveitsiske banker skulle stå for fall. Antakelig er de bedre fundert enn de islandske banker var, og sveitserne har lang erfaring med bankhåndverk. Islandske bankmenn kan kanskje best sammenlignes med kalver som for første gang blir sluppet ut gjennom fjøsdøren om våren.

Det har ikke manglet på pessimistiske spådommer om hvordan det islandske bankeventyr kunne ende. Det til tross unnlot den islandske sentralbank å legge bånd på bankene. Den kan neppe ha forestilt seg å komme helskinnet fra det hvis noe gikk galt, og i ettertid har det vist seg at den tok en større risiko enn den var i stand til å bære.

Kan vi så slippe gjentakelser av finanskriser? Antakelig ikke. Penger er lette å flytte og profittbegjæret sterkere enn kjønnsdriften, det lages stadig nye finansielle produkter som er vanskelige å gjennomskue før noen har brent fingrene. Finansbobler som sprekker er en nødvendig og naturlig korreksjon; det er begrenset hva som i forkant kan gjøres for å forhindre dem uten å lamme det kapitalistiske system, men desto viktigere å forhindre dem fra å ødelegge realøkonomien.

Kapitalismens evne til å skape materielle verdier er uovertruffen. Det blir sikkert en viss reaksjon for en tid mot markeder og kapitalisme; noen prøver sikkert å få oss til å kjøpe visdommen om politikeres og offentlige myndigheters ufeilbarhet. Og det er visst og sant at vi ikke har hørt så mye i det siste fra ikke-markedsøkonomiske fyrtårn som Nord-Korea og Cuba. Lykkelige må de folk være som slipper å leve med finanskriser. Skjønt helt uten nyheter fra disse kanter er vi likevel ikke. For en stund siden fikk vi høre at kubanere nå skulle få lov til å kjøpe seg mobiltelefoner, PCer og bo på luksushotell i eget land - vel å merke hvis de har råd til det.

Så kom ikke og si at tingene ikke kan bli bedre i det sosialistiske paradis.