I innlegget "Giske: muttere eller kartonger?" her på E24 tar Paal Frisvold overhodet ikke tak i Trond Giskes utfordring til ja- og nei-siden i Norge, men prøver for n’te gang å forklare ignorantene blant oss hvor viktig og omfattende EU og EØS er, og at Norge med sitt nei til medlemskap står utenfor "utviklingen og byggingen av vårt eget kontinent".

Vi har skjønt at du mener dette, Frisvold. Giskes utgangspunkt er at det store flertallet av det norske folk er uenig med ja-siden. Folket vil faktisk stå utenfor dette byggverket, som har minst like mye preg av et bygg i forfall som av noe skinnende nytt. Folk ser at EU i det minste er noe annet enn det gir seg ut for, og de ønsker rett og slett ikke å overlate enda flere viktige beslutninger til et demokratisk underskuddsforetakende som EU.

Mer interessant enn Frisvolds repetisjoner er Giskes utfordring. Han blir avvist av Jonas Gahr Støre; Ja-siden vil ikke gi opp. Det bekrefter nei-sidens behov for å opprettholde beredskap for den eventuelle tredje store EU-kampen i Norge – dersom opinionen (av en eller annen grunn) skulle snu. For tiden ligger ja-siden lavt.

Giske utfordrer også nei-siden ved å hevde at EØS-avtalen er den beste av alle verdener i forholdet mellom Norge og EU. Giske har et troverdig grunnlag for sitt utsagn: Han har som kulturminister tatt opp kampen mot EU-systemet via EFTA-domstolen og vunnet flere saker, bl.a. i å beholde Norsk Tippings spillemonopol. Han er også av de få i AP-toppen som kan tenke seg å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen, nå seinest mot datalagringsdirektivet (dld). Det han ikke problematiserer er EU/EØS-rettens utvikling på arbeidsrettens område. I kampen mot sosial dumping og forsvar av streikeretten har EF- (nå EU-)domstolen tatt flere skritt bakover i tid, gjennom de beryktede Ryffert-, Laval- og Luxembourg-dommene.

Giske underkommuniserer også det problematiske i EØS-avtalens dynamiske karakter; Den blir stadig mer altomfattende, og EØS er dessuten svært ubalansert i maktspørsmålet; Det er EU som bestemmer i EØS. I hvert fall så lenge AP og Høyre er livredde for å utfordre EU gjennom å faktisk bruke den avtalefestede reservasjonsretten. Jeg synes også Giske burde reflektere litt mer over om Schengen/Dublin/Frontex-konstruksjonen er med på å gjøre Norge medansvarlig for hundretusener av fattige menneskers lidelse og død når de prøver å komme seg over Middelhavet til det forgjettede kontinent.

Norge vil uansett få en EØS/EU-debatt i 2012, etter at Sejersted-utvalget har avlagt sin rapport om hvordan EØS, Schengen og de andre avtalene fungerer i praksis, på godt og vondt. Ja-siden har svart opp regjeringa ved å nedsette et eget utvalg, det s.k. ”Grieg-utvalget”. Det skal åpenbart brukes til å blankpusse våpnene, ikke legge dem ned. Nye (?) og oppdaterte ja-argumenter skal fram i en offensiv for å gjenreise medlemskapsdebatten.

Nei-siden vil måtte svare opp denne utfordringa også. EØS er sjølsagt mindre ille enn medlemskap. Men finnes det virkelig ikke et tredje alternativ? Det gjenstår å se. I hvert fall fortjener det å utredes på en grundig, vitenskapelig og faktabasert måte, sjøl om Støre ikke vil. Kan det tenkes at Norge vil være best tjent med en annen type avtale med EU enn EØS? Det er den virkelig interessante debatten vi ser fram mot. Ikke Frisvolds evige kamp mot vindmøller.