Håkon Haugli

Født: 21. mai 1969 i Oslo.

Håkon Haugli er påtroppende administrerende direktør i Abelia, NHOs forening for kunnskaps- og teknologibedrifter med 1.350 medlemsbedrifter og 41.000 ansatte over hele landet. Han er jurist og tidligere stortingsrepresentant for Oslo Arbeiderparti. @HakonHaugli på Twitter.

Avhengig av: Aviser. Mobil. Oslo.

Drømmebil: Mini Cooper D.

Angrer på: Lite, men noe burde være usagt og noe burde jeg sagt tydelig(ere) fra om.

Favorittartist: ABBA.

Beste bok: Akkurat nå: "The Spirit Level" av Richard Wilkinson og Kate Pickett.

Da Stortinget vedtok å flytte hovedflyplassen, ble det lagt til grunn at området skulle gi plass til mer enn 10.000 boliger.

Resultatet 20 år senere er 265.

I følge DN (Magasinet 12.11.2011) hentet meglere og investorer ut to milliarder før en eneste spade ble satt i jorda. Den såkalte «utviklingen» av Fornebu var lenge mer en finansoperasjon enn et byggeprosjekt.

Bærum kommune har tatt en serie med dårlige valg: Utnyttelsesgraden er for lav. De mest attraktive tomtene har gått til storbedrifter, mens boligene er presset innover og bakover.

Monumentale næringsbygg utgjør en vegg mot sjøen. Og Fornebu har fortsatt ikke bane, til tross for at beslutningstakere har reist jorda rundt på jakt etter noe på skinner som kunne henge i lufta.

Nå er de tilbake der de kunne startet: I diskusjon om metroløsning basert på Oslos eksisterende T-banenett. Forvaltningen av fellesskapsverdiene på Fornebu har vært en katastrofe.

Om man leter etter delforklaringer på manglende boligbygging og høye priser, er også Fornebu et stikkord.

Fram til 2030 har vi kanskje behov for 100.000 nye boliger i Oslo-regionen. Fornebu kunne huset 25.000 mennesker, en befolkning på størrelse med Lillehammer, Norges 24. største kommune.

Utgangspunktet er fantastisk: Snarøya ligger innerst i Oslofjorden. Avstanden til Oslo sentrum er cirka 10 km. Her er det grønt, fritt og sjønært. Og alt ligger til rette for at beboere kan gå eller sykle til jobb

«Huset på prærien» kalles de på folkemunne, de 265 boligene som var ferdige ved årsskiftet. Treffende. For omkranset av Norges mest eksklusive næringspark – storbedriftene i strandkanten – ligger de innenfor et enormt, flatt og ubrukt ødeland med sand, småstein og lite vegetasjon.  

Bærum Høyres opprinnelige ambisjon for Fornebu var beskjeden: villaer med et mål tomt. Bærum Arbeiderparti og Oslo kommune ville heldigvis mer: Bygge 10.000 boliger. «Det er vi som regulerer», sa daværende ordfører Odd Reinsfeld.

Han var «overrasket» over at Oslo «blandet seg inn».

Overraskende? Oslo kommune eide 1.500 av totalt 3.500 dekar, staten resten. I tillegg var (og er) Oslo nærmeste nabo og må - på godt og vondt - leve med konsekvensene av Bærums beslutninger.

Etter flere runder - i kommunestyret, hos fylkesmannen og i Miljøverndepartementet – ble det vedtatt en reguleringsplan med 6.000 boliger. Av disse kom 1.000 inn som krav fra departementet. Det er fortsatt altfor få - med områdets størrelse og attraktivitet og med Osloregionens boligutfordringer som bakteppe.

Dårlig arealutnyttelse er et problem som forplanter seg. Det gjør hver enkelt bolig dyrere fordi byggeprosjektene blir mindre lønnsomme. Og når hver boenhet blir dyr, går salget saktere og det kan spøke for hele byggeprosjektet.

Normalt går ikke utbyggere i gang før de har solgt en betydelig andel av leilighetene, for eksempel 65 prosent. Men det har også andre konsekvenser: Færre deler regningen for skoler, barnehager og kollektivtrafikk.

Finn Tveter i Norges Eiendomsmeglerforbund (NEF) har kalt Bærum en «boligversting». Flertallet i kommunestyret – med Høyre og Venstre i spissen – snakker om å «opprettholde villafaktoren» og «bevare særpreg”».

De bremser bevisst byggingen av nye boliger. Nylig endret de kravene til tomtestørrelse ved bygging av ene- og tomannsboliger – i feil retning.

Nå kreves det større areal enn tidligere. Skepsis til å bygge mer innenfor eksisterende bebyggelse er ikke akseptabel, men den er mulig å forstå. Om det fortettes uklokt, kan det gå på bekostning av etablerte grøntarealer og naboenes bokvalitet.

På Fornebu var det ingen berørte naboer, ingen etablerte friområder. At kommunens politiske flertall likevel var så opptatt av å bremse utbyggingen, må handle om noe annet. Den er vanskelig å forstå, særlig i et lengre tidsperspektiv og i lys av hvordan kommunen lot bedriftene bygge stort og høyt i strandkanten.

Alt henger sammen med alt.

Transportløsningene i Oslo-regionen er et spleiselag mellom kommunene og staten. Det er uenighet om hvem som skal betale for hva. Bærum Høyre er primært opptatt av E18. Det er forståelig – og viktig. Men hadde Bærum sørget for flere boliger på Fornebu, ville trafikkgrunnlaget (og dermed den økonomiske potten) vært større.

Om flere reiste kollektivt, ville også presset på E18 vært mindre.

Bystyremedlem i Oslo Andreas Halse (Ap) har kalt Fornebu «en politikerstyrt tragedie». Han har rett.

Dårlig samspill mellom stat og kommune er en del av forklaringen. Kåre Willoch har pekt på en annen: at «kortsynt bedriftsøkonomi har fått dominere deler av politikken hvor den bare burde spilt en birolle».

Det største ansvaret må imidlertid Bærum Høyre ta. De har satt kortsiktige lokale interesser foran regionale og nasjonale behov. Arealplanleggingen er et direkte resultat av partiets uttalte motvilje mot å bygge mange nok boliger og mot å ta sin del av ansvaret for befolkningsveksten i Osloregionen.

Vista påpekte i 2005 at Stortingets forutsetninger for etterbruk av Fornebu ikke er oppfylt.

En av rapportens forfattere sa i fjor til DN: «Alt har gått feil. Det er nesten ikke mer å si». Fornebu er imidlertid for viktig til at vi kan avslutte der.

Arbeiderpartiet tar boligutfordringene på alvor. Vi ser kun en løsning: Å bygge mer.

Fornebu er en del av svaret på Oslo-regionens vekst. Spørsmålet nå er hva som skal til for at Fornebu skal bli Forneby - en levende Oslobydel med mange nok boliger av god kvalitet og for folk med ulike behov.