Fremtidens klima - likevel ingen katastrofe?

En studie publisert i Science forrige uke tyder på at oppvarmingseffekten av CO 2 er vesentlig mindre enn hva det internasjonale klimapanelet har lag til grunn.

IKKE SÅ ILLE: E24s spaltist skriver at klimaendringene nødvendigvis ikke blir så ille som FNs klimapanel har forespeilet.
IKKE SÅ ILLE: E24s spaltist skriver at klimaendringene nødvendigvis ikke blir så ille som FNs klimapanel har forespeilet.
kommentar Bjart Holtsmark

Født: 5. desember 1956 i Oslo.

Holtsmark er samfunnsøkonom og arbeider i forskningsavdelingen i Statistisk sentralbyrå. Han er også tilknyttet Oslo Centre for Research on Environmentally friendly Energy (CREE).

Arbeidsfeltet er miljøøkonomiske problemstillinger, internasjonal klimapolitikk og fornybar energi, spesielt bioenergi.

Det internasjonale klimapanelet har lenge stått fast ved at den såkalte «klimasensitiviteten», det vil si hvor sterk global oppvarming man kan vente seg ved en fordobling av CO 2-konsentrasjonen i atmosfæren, mest sannsynlig er i intervallet 2 – 4,5 °C, med 3 °C som et «best guess». Samtidig har man ikke utelukket at klimasensitiviteten kan være vesentlig høyere, og enkelte studier har pekt på faren for at klimasensitiviteten kan være på opptil 10 °C.

En så høy klimasensitivitet vil være uhyre dramatisk og betyr at svært raske, omfattende og kostbare utslippskutt over hele kloden er den eneste forsvarlige løsningen. Og nettopp det at man ikke har kunnet utelukke en så høy sensitivitet, har vært et sentralt og meget godt argument fra miljøaktivister og andre som har argumentert for sterke utslippskutt nå, koste hva det koste vil.

Kan vi derimot med større sikkerhet si at klimasensitiviteten i virkeligheten er i andre enden av skalaen – ned mot 2 grader eller lavere – er det i langt større grad vanskelig å si hvor omfattende utslippskutt som er fornuftige i en verden der økt energiforbruk er viktig for velstandsutviklingen for milliarder av mennesker.

Klimasensitiviteten er tema for en fersk artikkel i tidsskriftet Science som, hvis den blir bekreftet av flere studier, kan bety at klimadebatten går inn i en ny fase. Bak artikkelen står en gruppe forskere fra blant annet Harvard og Princeton. For å si noe mer sikkert om størrelsen på klimasensitiviteten har disse forskerne samlet mest mulig informasjon om konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren og klimaet på jorden for om lag 20 000 år siden, da siste istid kulminerte. Den gang var CO 2-konsentrasjonen i atmosfæren på bare rundt 180 parts per million (ppm), mot 280 ppm ved inngangen til den industrielle revolusjon og 390 ppm i dag. Samtidig var konsentrasjonen av metan og lystgass svært mye lavere enn i dag, mens konsentrasjonen av avkjølende støvpartikler var høyere.

Forskerne har så brukt en modell til å simulere klimaet på kloden for 20 000 år siden, gitt ulike forutsetninger om klimasensitiviteten. Og modellen simulerer istidens klima aller best (men slett ikke perfekt) med en klimasensitivitet på 2,4 °C. Dersom de derimot legger inn en klimasensitivitet på 4,5 °C eller mer, overestimerer modellen avkjølingen. En klimasensitivitet på 6,3 grader eller mer fører til at modellen løper løpsk og simulerer en irreversibel avkjøling som fører til at kloden blir totalt dekket av is. I denne perioden kom imidlertid aldri iskappen nærmere ekvator enn ~40 °N/S. Forskerne konkluderer derfor med at sensitivitet på 6 grader eller mer har en sannsynlighet nær null.

Samtidig har forskerne gjennomført en rekke simuleringer der de tar hensyn til usikkerhetsintervaller for ulike parametere i modellen. Dermed får de sagt noe om sannsynligheten for ulike nivåer på sensitiviteten. Og de kommer frem til at med 90 prosent sannsynlighet ligger klimasensitiviteten i intervallet 1,4 – 2,8 °C. Klimapanelets best guess på 3 grader fremstår altså mer som en øvre grense på det mulige. Og en klimasensitivitet i intervallet 1,3 – 2 °C fremstår i denne studien som langt mer sannsynlig enn en klimasensitivitet i intervallet 3 – 4 °C.

Man må selvsagt ikke legge for mye vekt på en enkeltstudie. Forskerne understreker selv at flere studier er nødvendig for å avklare enn rekke usikre elementer i deres studie. Men hvis nye studier bekrefter resultatene, vil det ha store konsekvenser for klimapolitikken og klimadebatten. Som nevnt er det særlig faren for en dramatisk høy sensitivitet som har vært urovekkende, en mulighet disse forskerne mener man nærmest kan se bort ifra. Dette bør være en tankevekker for de som har tegnet de mest dommedagspregede scenariene for fremtidens klima.

Det er også epokegjørende dersom best guess på klimasensitiviteten viser seg å være nærmere 2 °C i stedet for 3. Da betyr det at man har bedre tid til å unngå de mest skadelige klimaendringene. Og det igjen påvirker hva som er en fornuftig strategi, eller fremfor alt hva som i praksis vil bli gjort.  Karbonfangst og lagring er for eksempel et viktig tiltak hvis man ikke har tid til å vente på at fossil energi blir erstattet av fornybare kilder. Artikkelen i Science kan tyde på at vi har mer tid enn man tidligere har trodd, og kan derfor gjøre det mindre sannsynlig at den kostbare fangst- og lagringsteknologien som vi forsøker å utvikle i Norge vil ha interesse for resten av verden.

En studie publisert i Science forrige uke tyder på at oppvarmingseffekten av CO2 er vesentlig mindre enn hva det internasjonale klimapanelet har lag til grunn.

Det internasjonale klimapanelet har lenge stått fast ved at den såkalte ”klimasensitiviteten”, det vil si hvor sterk global oppvarming man kan vente seg ved en fordobling av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren, mest sannsynlig er i intervallet 2 – 4,5 °C, med 3 °C som et ”best guess”. Samtidig har man ikke utelukket at klimasensitiviteten kan være vesentlig høyere og enkelte studier har pekt på faren for at klimasensitiviteten kan være på opptil 10 °C. En så høy klimasensitivitet vil være uhyre dramatisk og betyr at svært raske, omfattende og kostbare utslippskutt over hele kloden er den eneste forsvarlige løsningen. Og nettopp det at man ikke har kunnet utelukke en så høy sensitivitet, har vært et sentralt og meget godt argument fra miljøaktivister og andre som har argumentert for sterke utslippskutt nå, koste hva det koste vil. Kan vi derimot med større sikkerhet si at klimasensitiviteten i virkeligheten er i andre enden av skalaen – ned mot 2 grader eller lavere – er det i langt større grad vanskelig å si hvor omfattende utslippskutt som er fornuftige i en verden der økt energiforbruk er viktig for velstandsutviklingen for milliarder av mennesker.

Klimasensitiviteten er tema for en fersk artikkel i tidsskriftet Science[1] som, hvis den blir bekreftet av flere studier, kan bety at klimadebatten går inn i en ny fase. Bak artikkelen står en gruppe forskere fra blant annet Harvard og Princeton. For å si noe mer sikkert om størrelsen på klimasensitiviteten har disse forskerne samlet mest mulig informasjon om konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren og klimaet på jorden for om lag 20 000 år siden, da siste istid kulminerte. Den gang var CO2-konsentrasjonen i atmosfæren på bare rundt 180 parts per million (ppm), mot 280 ppm ved inngangen til den industrielle revolusjon og 390 ppm i dag. Samtidig var konsentrasjonen av metan og lystgass svært mye lavere enn i dag, mens konsentrasjonen av avkjølende støvpartikler var høyere.

Forskerne har så brukt en modell til å simulere klimaet på kloden for 20 000 år siden, gitt ulike forutsetninger om klimasensitiviteten. Og modellen simulerer istidens klima aller best (men slett ikke perfekt) med en klimasensitivitet på 2,4 °C. Dersom de derimot legger inn en klimasensitivitet på 4,5 °C eller mer, overestimerer modellen avkjølingen. En klimasensitivitet på 6,3 grader eller mer fører til at modellen løper løpsk og simulerer en irreversibel avkjøling som fører til at kloden blir totalt dekket av is. I denne perioden kom imidlertid aldri iskappen nærmere ekvator enn ~40 °N/S. Forskerne konkluderer derfor med at sensitivitet på 6 grader eller mer har en sannsynlighet nær null.

Samtidig har forskerne gjennomført en rekke simuleringer der de tar hensyn til usikkerhetsintervaller for ulike parametere i modellen. Dermed får de sagt noe om sannsynligheten for ulike nivåer på sensitiviteten. Og de kommer frem til at med 90 prosent sannsynlighet ligger klimasensitiviteten i intervallet 1,4 – 2,8 °C. Klimapanelets best guess på 3 grader fremstår altså mer som en øvre grense på det mulige. Og en klimasensitivitet i intervallet 1,3 – 2 °C fremstår i denne studien som langt mer sannsynlig enn en klimasensitivitet i intervallet 3 – 4 °C.

Man må selvsagt ikke legge for mye vekt på en enkeltstudie. Forskerne understreker selv at flere studier er nødvendig for å avklare enn rekke usikre elementer i deres studie. Men hvis nye studier bekrefter resultatene, vil det ha store konsekvenser for klimapolitikken og klimadebatten. Som nevnt er det særlig faren for en dramatisk høy sensitivitet som har vært urovekkende, en mulighet disse forskerne mener man nærmest kan se bort ifra. Dette bør være en tankevekker for de som har tegnet de mest dommedagspregede scenariene for fremtidens klima.

Det er også epokegjørende dersom best guess på klimasensitiviteten viser seg å være nærmere 2 °C i stedet for 3. Da betyr det at man har bedre tid til å unngå de mest skadelige klimaendringene. Og det igjen påvirker hva som er en fornuftig strategi, eller fremfor alt hva som i praksis vil bli gjort. Karbonfangst og lagring er for eksempel et viktig tiltak hvis man ikke har tid til å vente på at fossil energi blir erstattet av fornybare kilder. Artikkelen i Science kan tyde på at vi har mer tid enn man tidligere har trodd, og kan derfor gjøre det mindre sannsynlig at den kostbare fangst- og lagringsteknologien som vi forsøker å utvikle i Norge vil ha interesse for resten av verden.



[1] http://www.sciencemag.org/content/early/2011/11/22/science.1203513.abstract

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå