For ordens skyld: Jeg digger Twitter. Det er ikke det denne kommentaren handler om. Og jeg digger twitter antakelig av samme grunn som Hans Christian Vadseth (@vadseth) og Elin Ørjasæter (@orjas) gjør det: På grunn av et overutviklet formidlingsbehov og underutviklet impulskontroll.

Men selv om jeg synes twitter er aldri så gøy, så lar jeg meg ikke rive med til å mene at alle og enhver burde være der. Og i hvert fall ikke norske toppsjefer.

For en del måneder siden ble jeg ringt opp av siviløkonomforeningen, og spurt om sjefen i selskapet jeg jobber i er på twitter eller andre sosiale medier.

"Nei, selvfølgelig ikke. Hvorfor skulle han det?", svarte jeg. Jeg mener; de kunne like gjerne spurt meg om han drev med rosemaling. Svaret hadde vært det samme – selv om jeg ikke skal se bort i fra at rosemaling faktisk kan ha en meditativ effekt.

Kort tid etter oppringingen ble resultatet av undersøkelsen presentert, blant annet i E24.

"- Norske sjefer for dårlige på sosiale medier" var tittelen. For det viste seg at ingen av sjefene i de ti største selskapene var på sosiale medier.

Personlig mener jeg det er svært positivt, men i artikkelen var det åpenbart kritikkverdig. Og det fikk meg til å tenke, og stille spørsmålet: Hvorfor i all verden skal toppsjefene i Statoil, DnB Nor, Telenor, Hydro, Orkla og Yara bruke tid på å kvitre?

Jeg skjønner selvfølgelig at det hadde vært spennende med direkte innsyn i tankene deres. For eksempel hos konsernsjefen i selskapet jeg jobber i:

@JOHaslestad Tror pinadø jeg skal legge inn bud på Terra Industries

Med påfølgende svar:

@RBjerke @JOHaslestad Ring hvis du trenger finansiering!

Joda, spennende. Men alle skjønner at toppsjefen i et børsnotert selskap må veie sine ord på gullvekt. Og selv i et selskap som Orkla, der merkevaren er produktene og ikke konsernnavnet, så er det ekstremt lite å hente for @opedal å kvitre til konsumentene.

Hva da med personlige meldinger? Direkte fra toppsjefene. Om samfunnet? Om kolleger? Om nyheter de leser?

Joda, spennende tanke det også. Men vis meg den toppsjefen som har tid til å kryste ut underfundigheter på twitter mellom møtemaraton om finansiering, vekst, kostnadskutt, strategidiskusjoner, styremøter, etc. Som sitter med Blackberry’en i møte, og pøser ut meldinger de bare må få lirt av seg. Nei, nettopp!

Dermed gjenstår den eneste mulige løsningen for at en toppsjef i et topp 10 selskap kommer seg på Twitter: At kommunikasjonsavdelingen fungerer som ”ghost writer”. Og vi får meldinger av typen:

@HLund Drar til London for å legge frem kvartalstall.

Det vil si: Intetsigende og ikke noe annet enn det alle vet fra før.

Poenget mitt er at sosiale medier som twitter handler om person og ikke funksjon.

Det betyr at TVNORGE-sjefen ikke er på twitter fordi han er sjef nettopp i den tv-kanalen, men fordi han er Harald Strømme. Og Choice-sjefen er ikke på twitter fordi det er en del av Choice-strategien, men rett og slett fordi han heter Petter Stordalen.

Selvfølgelig bør store selskaper vurdere sosiale medier, men da utifra hvilken strategi de ellers har. Hvem når man ut til gjennom den aktuelle kanalen, og med hvilket budskap? Og som Anders Cappelen (@PR_faglig_ACap) så riktig var inne på tidligere i uken, kan twitter vise seg å spille en viktig rolle for eksempel i selskapers krisekommunikasjon.

Men det blir skivebom hvis man på død og liv skal ha toppsjefen som avsender. I de aller fleste tilfeller vil det være fullstendig feil å presse en toppsjef inn i et sosial medium. Da mener jeg det er langt mer å hente for eksempel for Statoil at en autoritet på energi kvitrer om relevant forskning med interesserte followers, og at DnB Nor gjør det samme med en økonomiekspert eller at vi i Yara gjør det med en som jobber med matsikkerhet for eksempel.

I mellomtiden mener jeg det er et sunnhetstegn at sjefene i Norges ti største selskaper fortsatt er i besittelse av impulskontroll.

Du kan følge Asle Skredderberget på adressen: @askredd