På onsdagens møte i G8 ble statslederne fra de åtte ledende industrinasjonene i verden enige om en målsetting om å halvere de globale klimautslippene innen 2050. På samme tid skal industrilandene redusere sine klimagassutslipp med 80 prosent.

Nå gjenstår det å få u-landene med på en slik målsetting, og å formulere en avtale om hvordan man helt konkret skal oppnå dette. Det kan bli meget vanskelig. Fra representanter for Kina og India er det allerede signalisert skepsis til 80-prosent målet. Representantene for u-landene ønsker først og fremst at industrilandene skal påta seg mer kortsiktige forpliktelser om utslippsreduksjoner, for eksempel tallfestes deres utslippsmål for 2020.

For å forstå det spillet som her foregår, må man se på tall. Hva kreves for å redusere globale utslipp av klimagasser med 50 prosent fra dagens nivå innen 2050? Hvor viktig er det at industrilandene forplikter seg til å redusere sine utslipp med hele 80 prosent?

La oss først gjøre noen antakelser om verdens gang frem til 2050. Det er i dag 6,8 milliarder mennesker på jorden. I henhold til middelalternativet i FNs siste befolkningsfremskrivninger, vil det tallet øke til 9,2 milliarder mennesker i 2050. Omkring 5 milliarder vil bo i Asia, hvorav 1,4 milliarder i Kina. Befolkningen i Afrika vil ha fordoblet seg fra dagens 1 milliarder til 2 milliarder. De tradisjonelle industrilandene vil ha om lag 1,2 milliarder innbyggere, omtrent som i dag.

80 prosent av verdens energiforsyning er basert på olje, gass og kull (fossile brensler). De landene som er velstående, har et høyt energiforbruk og ditto høye CO2-utslipp. Og omvendt. Lave CO2-utslipp er et signal om utbredt fattigdom. Mens USA har utslipp på 19 tonn CO2 per person, er det tilsvarende tallet for India og hele Afrika litt over ett tonn per innbygger. Blant u-landene skiller Kina seg ut med CO2-utslipp på hele 5 tonn per person.

Dersom kinesiske utslipp skal holde globalt gjennomsnittnivå, må de reduseres med omtrent 70 prosent fra dagens nivå.

I gjennomsnitt er globale utslipp i dag 4,5 tonn CO2 per person. Skal globale CO2-utslipp reduseres med 50 prosent samtidig som verdens befolkning skal øke til 9,2 milliarder mennesker, må globale utslipp per innbygger reduseres til 1,7 tonn.

Det innebærer at dersom kinesiske utslipp skal holde globalt gjennomsnittnivå, må de reduseres med omtrent 70 prosent fra dagens nivå.

Verdensøkonomien må kort sagt i hovedsak begynne å basere seg på andre energikilder enn olje, gass og kull.

Ikke bare i Kina, men også i mange andre u-land har man de siste årene sett en lovende økonomisk utvikling. Skal dette fortsette vil det føre til raskt voksende forbruk av energi. Og i de nærmeste årene er energi langt på vei synonymt med fossile brensler. Anta at utslippene per person frem til 2050 med business as usual vokser med 1,7 prosent per år i Kina og 2 prosent i de øvrige u-landene. Da vil en gjennomsnittlig kineser slippe ut 12 tonn CO2 i 2050, mens det tilsvarende tallet for de øvrige u-landene er 5 tonn.

Anta så at industrilandene samtidig, som lovet, reduserer sine utslipp med 80 prosent innen 2050. Dersom ikke u-landene samtidig begrenser sin utslippsvekst, men holder seg til den "business as usual"-banen som er beskrevet over, vil globale utslipp være 50 prosent høyere i 2050, ikke 50 prosent lavere.

Nøkkelen til globale utslippskutt ligger altså i u-landene. Det er det u-landene vet så altfor godt. Og naturlig nok er de derfor tilbakeholdne med å gå inn på Barack Obamas ambisiøse klimamål.