Det gjorde den også i fjor. Det nye i det aktuelle vedtaket er at langsiktige kraftavtaler som industrien gjør med kraftleverandører kan benyttes som sikkerhet i denne garantiordningen. Rammen er på 20 milliarder kroner og skal forvaltes av Garantiinstituttet for eksportkreditt, GIEK. Næringsminsiter Trond Giske sier at garantiordningen ikke innebærer statsstøtte. Det er jeg ikke enig i.

Grunnen til at ordningen er foreslått må skyldes at kraftkrevende industrier har vanskeligheter med å få inngått langsiktige avtaler til akseptable priser. Kraftleverandører synes åpenbart at usikkerheten er for stor ved å inngå disse avtalene. Usikkerheten kan skyldes mulighetene for at kraftkjøperne går konkurs, blir insolvent eller har en manglende betalingsvilje. Garantiordningen skal kunne tre i kraft ved slike mulige hendelser.

Mye tyder på at kraftpriser i Europa og dermed i Norge vil stige reellt sett i tiden fremover. Prisstigningene kan komme som et resultat av stigende kostnader ved å produsere kraft, spesielt som følge av høyere fremtidige priser på utslipp av CO2 og dermed høyere kostnader i europeisk kraftproduksjon basert på fossile brensler. Norske vannkraftprodusenter er fullstendig klar over at de går mot et selgers marked i årene fremover, også fordi norsk vannkraft kan dekke et europeisk effektbehov.

Forbruket av kraft svinger over døgn og sesong og den store utbyggingen av vindkraft i Tyskland gjør at denne vindkraften bidrar til svingninger i det europeiske kraftmarkedet. Vindkraft kan bare produseres når det blåser. Vannkraft kan lett slåes av og på. Norsk vannkraft kan derfor gå gylne tider i møter, spesielt hvis en får bygget enda flere kabler fra Norge til Europa og hvis norske vannkraftprodusenter, spesielt Statkraft, får lov til å operere på rene kommersielle vilkår.

Hvis dette skulle skje, vil de kommersielle vilkårene for mange kraftkrevende industribedrifter bli ganske tøffe, og for noen så tøffe at de ikke vil kunne overleve i et fremtidig kraftmarked hvor Norge er tett kraftkoblet til Europa. Med et slikt bakteppe vil kraftleverandører som inngår avtaler med kraftkrevende industribedrifter nå, nok anslå at usikkerheten ved avtalene bli stor. Dersom de kraftkrevende industribedriftene skulle betale for denne usikkerheten, vil kostnadene kunne bli for høye. Garantiordningen tar sikte på å redusere denne usikkerheten for kraftleverandørene.

Uten denne ordningen ville mer norsk vannkraft bli solgt til høyere priser i Europa, noe som hadde vært godt nytt både for norsk økonomi og klima i verden. Det er ikke tvil om at garantiordningen innebærer statsstøtte. Spørsmålet er bare hvor stor støtten kan komme til å bli. Jo mindre Norge blir kraftkoblet til Europa, desto mindre aktuelt vil det bli med bruk av garantiordningen og desto mindre statsstøtte vil ordningen innebære.

Men prisen Norge da betaler er en lavere avkastning på norske vannkraftressurser og en lavere verdiskaping i Norge enn vi ellers kunne ha fått til. Kanskje det er det som Giskes plan, færre nye kabler til Europa og mindre salg dit og mer bruk av kraft i Norge, spesielt i kraftkrevende industrier. Det ville i såfall bety et økonomisk tap for Norge. Norsk økonomi har mye å tjene på å være Europas batteri.