Hvis det er en ting nordmenn kan være stolte av, så er det at våre forfedre maktet å klore ut et levebrød blant bakker, berg, skjærgård, og til sjøs i kamp mot uforsonlige naturkrefter.

Men når vi reduserer dette innbitte blodslitet til "kulturlandskap", går vi inn på det tvilsomme premiss at fortidens nordmenn gjorde det hele for estetikkens skyld. Vår distrikspolitikk de siste tiår reflekter en neo-nasjonalromantikk, NR 2.0, der dette med å bosette "hele landet" er blitt et ubestridt mål.

Dette er noe er selv de tapreste politikere ikke tør bestride. Men om dette svermeriet er så godt, må det være lov å spørre hva det koster oss. Det er et vanskelig regnestykke som krever dyktige samfunnsøkonomer, men ikke desto mindre viktig. For det vi bruker på NR 2.0 går på bekostning av andre viktige formål, som utdannelse, miljøvern, pleie av eldre, samferdsel, og annet.

Hvis man ser på antallet som bor utenfor tettsteder over 2000 innbyggere, dreier det seg om ca 30% av befolkningen, altså drøye 1 million mennesker (+/- 20%) som bor langt nok vekk fra alt annet til at det påfører felleskapet ekstra kostnad.

Her er en disposisjon på beregningen, med forbehold om faren for å telle dobbelt.

1) I første rekke er det ekstra kostnadene ved å knyte den spredte befolkningen til sine medborgere, altså de ekstra metre og mil med veier, bussruter, telefonkabler, strømforsyning, og annet som skal til får å holde dem i samtiden.

2) Arbeidsledighet, uføretrygding, og subsidierte arbeidsplasser, altså underutnyttet kapasitet, i arbeidsmarkeder med lite mobilitet.

3) Reduserte skalafordeler ved at ting må gjøres smått som oftest gjøres bedre større - skalafordeler i drift, men også i ekspertise: mange faglige miljø (leger, spesialpedagoger, tekniske fag) er avhengige av kritisk masse for å yte fullgode tjenester.

4) Subsidierte og ødelagte bransjer - direkte i form av produksjonssubsidier, og indirekte i form av tariffer , estimeres til 20 milliarder i året for landbruket alene. Erfaring viser at den beste måten å ødelegge en bransje på er å beskytte den mot konkurranse.

5) Miljøskade - menneskelig bosetning sliter på omgivelsene, og i grisgrendte strøk kreves mer privatbilisme og utbygging over større områder

6) Andre alternativkostnader. I den grad vi har spredt bosetningsmønster har vi også manglende tettbebyggelse som kan være nyskapende for næring, kultur, og annet. Motebransjen florerer i Stryn , og slik kreativ kraft er det mye av om den kan samles mer.

Det hadde vært en ting om distriktspolitikken faktisk tjente sin hensikt, altså å holde på et bosetningsmønster vi snart er alene om blant industrialiserte land. Men statistikken er temmelig entydig om at det strømmer folk ut av de spredtbygde distriktene likevel.

En bedre politikk (http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/aamaas/article3421246.ece) hadde gått ut på å legge til rette for en som utnytter den beboelige plassen vi har, fremmer livskvalitet hos våre borgere, og reduserer press på de største byene. Lillehammer, Førde, Larvik, Sarpsborg, Oppdal, og Bardu tar mer av folk som flytter, og så får Oslo, Bergen, Tromsø, og Trondheim mindre. En landbrukspolitikk som gir grunnlag for innovasjon, konkurransedyktighet, og vekst i stedet for seigpining gjennom årlige forhandlinger og arkaiske lovgivning.

I 1991 anslo Victor Norman at distriktspolitikken kostet oss minst 5% av bruttonasjonalproduktet, men han tok ikke høyde for alle faktorene lagt frem over. Jeg tror det ligger nærmere 10%.

Følg Knutsen på Twitter som @leifern