Arbeiderpartiets venstrefløy har også blitt styrket av regjeringsdeltagelsen.

Han sikret bedre bruk av ressursene, mer valgfrihet for innbyggerne og mer igjen for hver offentlige skattekrone som ble brukt. Stoltenberg I reformerte norske sykehus gjennom sykehusreformen, påbegynte den store kvalitetsreformen for høyere utdanning og delprivatiserte arvesølvet i Statoil. For å nevne noe.

I en artikkel i tidsskriftet Minerva skriver Tom Sudmann Therkildsen om Arbeiderpartiet som en moderniseringskraft i det norske samfunnet. Therkildsen var statssekretær ved statsministerens kontor under Stoltenberg I.

Etter å ha pekt på den eksplosive veksten i antallet sysselsatte i offentlig sektor skriver han: ”Med en offentlig sektor av norsk størrelse vil spørsmålet om fornyelse og reformer alltid være viktig, ikke minst fordi vi trenger flere og bedre offentlige tjenester i råene som kommer.”

Han advarer mot at høyresiden skal få monopol på kritikk av offentlig virksomhet, og mot tendensen til at enhver reform stemples som ”markedsliberalistisk” eller en ”rasering av velferdsstaten”.

For Therkildsen og den delen av Arbeiderpartiet han representerer, er det åpenbart at offentlig sektor må både reformeres og moderniseres. Og han har en pragmatisk innfallsvinkel. Det viktigste er ikke hva slags løsninger som blir valgt, men at de på sikt bidrar til en offentlig sektor som kan levere bedre tjenester til innbyggerne. Lettere oppgitt spør han i artikkelen: ”Spørsmålet er om Stoltenberg II føler den samme utålmodigheten som Stoltenberg I når det gjelder å drive reformene gjennom”.

Sett utenfra er det fristende å svare et rungende nei. Ikke bare har dagens regjering Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti med på laget, to partier som mener at enhver endring i det offentlige tjenestetilbudet er et skritt på veien mot det markedsliberalistiske helvete. Arbeiderpartiets venstrefløy har også blitt styrket av regjeringsdeltagelsen. Selv når LO står i brann, er det all grunn til å tro at den gammeldagse fløyen av det som i realiteten har vært et av Norges mest reformivrige partier, fortsatt kommer til å ha foten på bremseklossen.

Derfor er dagens regjering passiv i utdanningspolitikken, slapp i sitt forhold til avtalte mål om opptrapping av forskningen, mer enn villig til å sette til side konkurransereglene dersom store næringsaktører ber om det – og kanskje til og med villig til å bruke milliarder av statlige kroner på å kjøpe seg opp i det private næringslivet, hvis venstrefløyen i Ap får viljen sin på landsmøtet.

”Sosialdemokratiet er på sitt beste når det tar ansvar og gjennomfører nødvendige endringer”, skriver Therkildsen i Minerva. Da er det vel grunn til å spørre om dagens regjering viser Ap på sitt ypperste.

Torbjørn Røe Isaksen sitter i Minervas redaksjon.