Kinas åpning mot verden er 2000-tallets viktigste økonomiske historie. Konsekvensene har vært enorme, ikke minst i Kina selv. Høy vekst i en årrekke har gitt en rivende velstandsutvikling. Folk bruker mer, bor bedre og har flere sparepenger enn før. Vil det stanse her? Nei, økt kapitalinnsats og effektivisering vil fortsette å løfte Kinas produksjon og velstand per innbygger mye, mye raskere enn i de modne økonomiene. Bare to forhold kan eventuelt hindre dette: Enten at Kina kveles av sin betydelige, og økende, forurensing, eller at industrilandene skulle møte Kinas lavkostkonkurranse med "handelskrig" (som er lite sannsynlig). Beste gjetning er derfor at festen vil fortsette.

Men her er det forskjell på kort og lang sikt. Kinas økonomi er nå i ferd med å bli alvorlig opphetet. Faktisk produksjon har oversteget potensiell produksjon de siste årene. I byene hardner kampen om arbeidskraften til. Lønnsveksten, som har vært høy lenge, nærmer seg 20 prosent. Utlånene til privat sektor øker like fort. Eiendomsprisene i de store byene vokser med 10-20 prosent i året.

Inflasjonen er den høyeste på over ti år, delvis på grunn av svinepest, men primært fordi velstandsveksten gir økt etterspørsel etter kjøtt. I et land der mat utgjør tredjeparten av forbruket, er ikke matvareprisene irrelevante. De påvirker kjøpekraften og dermed lønnskravene, og kan gi "sosial uro", som neppe er ønsket som bakteppe til neste års sommer-OL.

Kina koker fordi økonomien bader i penger. Eksporten vokser med 25 prosent, delvis fordi Kinas valuta – yuan – er kunstig lav. Importen vokser svakere, slik at handelsoverskuddet øker, måned for måned. I tillegg tiltrekker Kina seg kapital utenfra, både på jakt etter langsiktige investeringsmuligheter og i form av mer spekulative, kortsiktige plasseringer i en undervurdert valuta.

Kinas sentralbank – People's Bank of China eller PBC – tar i mot, veksler om, og må selv plassere penger utenlands. (Onsdag kjøpte kineserne 5 prosent av den amerikanske investeringsbanken Morgan Stanley, men det er en annen historie.) Innenlands blåses pengemengden opp. I tillegg går bedriftene med store overskudd, og folk sparer en betydelig del av sine inntekter. Noe må midlene brukes til. Bedriftene bruker overskuddene til å investere i realkapital og ny produksjonskapasitet, som bidrar til etterspørselspresset.

Privatpersoner, som får negativ realrente på innskuddene og ikke kan putte sparepengene i utenlandske aktiva, spekulerer. De spekulerer i eiendomsmarkedet, der tusener av leiligheter står tomme i påvente av høyere priser, og i aksjemarkedet, der mangel på plasseringsalternativer og troen på momentan rikdom har vært driveren. Shanghai-børsen har gjort fem-gangeren på to år og prises nå til 45 ganger inntjeningen. En boble? Selvfølgelig.

Myndighetene liker ikke det de ser. Det siste halvannet året har PBCs politikkutøvelse hatt ett overordnet mål: Få farten ned! Siden i fjor vår er renten hevet åtte ganger, til sammen med nesten to prosentenheter. Siste heving kom torsdag. Bankenes primærreservekrav er hevet tretten ganger, fra 7,5 til rekordhøye 14,5 prosent av balansen. I tillegg reguleres kreditten direkte. De som låner ut for mye i årets to siste måneder, vil få 2008-rammene redusert tilsvarende. For å bremse kapitalinngangen slipper PBC målbevisst opp i valutamarkedet: Siden sommeren 2005 har man latt yuanen styrke seg 10 prosent mot dollar. Men styrkingen går stadig fortere. Siste år er kursen styrket med 6 prosent. Samtidig løsnes valutareguleringene. Profesjonelle investorer fikk i år lov til å plassere penger utenlands, neste år får privatpersoner lov.

Foreløpig er grepene tomme slag i luften. Høy prisvekst gir negativ realrente. Og bedriftene tjener så godt at strammere kredittilgang ikke betyr all verden. Det må med andre ord hardere lut til. Sentralbanken vil derfor la yuanen stige enda mer. Markedet priser inn 8 prosent styrking det neste året. Det kan komme mer enn dette. Primærreservekravene vil bli hevet igjen. Og lånerammene kan bli strammet til ytterligere. BNP-veksten, som i år havner på 11½ prosent, skal ned på 9-tallet neste år. De fleste andre venter over 10 prosent. De kan ikke ha tatt inn over seg hva myndighetene søker å oppnå.

Hva betyr alt dette for bedriftene? Veksten i eksportmarkedene vil avta neste år på grunn av boligmarkedssvikten og kreditturoen i USA. Konkurranseevnen svekkes når valuta blir sterkere. Omsetningsveksten hjemme vil avta. Kostnadsveksten tiltar, som følge av tiltakende lønnsvekst, stigende råvarepriser og økte lånekostnader. I sum: Marginene skvises. Bedriftene vil tjene mindre, eller i beste fall få mye lavere inntjeningsvekst enn hittil. Det er én grunn til ikke å kjøpe kinesiske aksjer. Grunn to er at mange kinesere får bedre avkastning på bankkontoen. Grunn tre er økte muligheter til å plassere utenlands.

Kinas økonomi vil fortsette å vokse. La gjerne Kina-aksjer inngå som del av en bredt basert, langsiktig portefølje. Men kjøp for all del ikke Kina-aksjer på topp.