Fire nye år med oljefest?

Det har vært fire år med jubalong for oljeindustrien. Selv om regjeringen er den samme, må politikken de fire neste årene bli en annen.
<B>PÅ JAN MAYEN:</B> Bellona-NK Marius Holm, oljeminister Terje Riis-Johansen og E24s spaltist Ingeborg Gjærum.
PÅ JAN MAYEN: Bellona-NK Marius Holm, oljeminister Terje Riis-Johansen og E24s spaltist Ingeborg Gjærum.
kommentar Ingeborg Gjærum

Født: 16. april 1985 i Tromsø

Gjærum trekker seg som leder av Natur og Ungdom 11. januar i år, etter å ha vært leder og nestleder i fire år. Hun har tidligere jobbet for Bellona og Norsk vindkraftforening.

Avhengig av: Kalenderen min.

Drømmebil: Alle som ikke forurenser.

Angrer på: Egner seg ikke på trykk.

Favorittartist: Halvdan Sivertsen.

Beste bok: Mønsteret rakner av Chinua Achebe

Joda, så var turen planlagt før valget. Men det er allikevel noe foruroliggende ved at det olje- og energiminister Terje Riis-Johansen bruker den første uka etter valget på, er å reise til Jan Mayen for å se på mulighetene for olje- og gassutvinning. Nå har han og en delegasjon av byråkrater, oljelobby og miljøorganisasjoner satt kursen mot den lille øya i Norskehavet.

I mai bestemte regjeringen seg for å sette i gang en prosess med konsekvensutredning av oljevirksomhet ved Jan Mayen. Det høres kanskje ikke så farlig ut å skulle utrede konsekvensene, men ifølge norsk lov er det første skritt på veien mot åpning av et nytt havområde for oljeboring. Og utredningen er nok et skritt i det som synes å være en rødgrønn marsj mot et smeltende Arktis, som kanskje skjuler olje og gass under havbunnen.

Ingen regjering har noensinne delt ut så mange letetillatelser til oljelobbyen som de rødgrønne gjorde sine fire første år.

Saken er langt fra avgjort. Og vi i Natur og Ungdom skal gjøre vårt for at oljeindustrien holder fingrene av fatet. Det handler ikke bare om den utrolige naturen som finnes på Jan Mayen, øya er helt spesiell med sine 300.000 hekkende par sjøfugl.

Men spørsmålet om ny oljeboring, enten det er i Skagerak eller utenfor Nordland, handler ikke bare om hensynet til fugl og fisk. Det handler også om hensynet til verdens klima.

Ingen i dette landet forurenser mer enn norsk oljeindustri. I dag står de for en firedel av de samlede norske utslippene og forurensingen er nesten doblet siden 1990.

I tillegg kommer de utslippene vi liker aller dårligst å snakke om, nemlig all forurensingen fra norsk olje og gass som brennes verden over. Disse utslippene teller ikke på vårt regnskap, men pengene vi har tjent på dem står og glitrer på det norske oljefondet.

Og vi tør ikke snakke om at kanskje må vi slutte å leve av å selge olje, gass og klimaforurensing til resten av verden på et tidspunkt. Og kanskje er det slik at også oljeindustrien må være med på klimadugnaden? De fire årene vi nå har vært gjennom, har brakt med seg et fantastisk miljøengasjement i befolkningen, men likevel har de som forurenser mest og som har mest penger, sluppet billigst unna. Oljelobbyen har klart å snike seg unna etthvert klimatiltak. Hvor lenge skal det fortsette slik?

De fire siste årene er Barentshavet klargjort for oljevirksomhet og regjeringen har gitt Goliat-utbyggingen grønt lys. Ingen regjering har noensinne delt ut så mange letetillatelser til oljelobbyen som de rødgrønne gjorde sine fire første år. Det kan bli avgjørende for klimagassutslippene de neste fire årene.

For det er ikke bare hvorvidt nye havområder åpnes opp for oljeboring eller ikke som avgjør klimagassutslippene, det er også hvor mange områder de får lov til å utvinne i. Konsesjonsrundene på norsk sokkel er lite diskutert og omtalt, men langfra uviktige. De er selve navet i oljeaktiviteten på norsk sokkel. Hvert andre til tredje år deler regjeringen ut nye letetillatelser til oljeindustrien.

Siden den første konsesjonsrunden i 1965 har i hatt 20 slike runder. De fire neste årene må de rødgrønne stramme inn. Droppe konsesjonsrundene, starte omstillingen til et nytt og fornybart Norge. Kranene skal ikke skrus igjen i morgen, men vi kan ikke sette nye kraner i havbunnen nå.

Planene om oljeboring på Jan Mayen har fått lite oppmerksomhet. Det har vært mye fokus på Lofoten, Vesterålen og Senja i valgkampen og saken er blant de heteste i de kommende regjeringsforhandlingene. Og den må vinnes. Men kysten utenfor Nordland og Troms er desverre ikke det eneste sårbare området oljeindustrien vil ha tak i, og om noen håper miljøbevegelsen glemmer de andre områdene i slaget om lofottorsken, tar de grundig feil.

Både klimaet og den unike naturen tilsier at svippturen til Jan Mayen bør bli en tur der olje- og energiministeren varsler en ny kurs i den rødgrønne oljepolitikken. Og de kan starte i regjeringserklæringen ved å varsle at områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja skal gis status som varig petroleumsfrie områder.

På grunn av sjøfugl og korallrev i området, fordi verdens klima trenger ikke mer fossil og forurensende energi. Og ikke minst – fordi de fornybare ressursene, som torsken utenfor kysten av Troms og Nordland, er en viktig del av svaret på hva det nye Norge skal leve av, etter oljen. Det Norge vi håper de rødgrønne skal ta oss noen skritt nærmere.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå