Sånn rett i forkant av agurkenes innmarsj kunngjorde Dag Opedal at han skal til å avvikle som konsernsjef for Orkla. Han går til en (Grandiosa-fri?) ferie med den sjeleroen det må gi å ha en slik beslutning bak seg. Han har likevel tjoret seg fast til masten frem til nyttår for å gi styret tid til å finne en etterfølger.

Det er nemlig en vanskelig jobb. Orkla er Norges største ikke-statlige konglomerat, og omtrent det eneste alle porteføljeselskapene har til felles, er at de er konjunkturutsatte. Når mye empiri tyder på at det er vanskelig å realisere synergier mellom selskaper som har felles kunder, verdikjeder, produkter, og annet, er det enda vanskeligere å overbevise om det ligger store verdier i sammenslutninger av urelaterte selskaper.

Det er ikke vanskelig å forestille seg den kreative spenningen som finner sted innenfor Orklas styring på kryss og tvers, og kanskje særlig mellom forretningsenhetene, konsernsjef og styreleder: Peset for kvartalsvis fremgang vs å bygge konjunktur-faste kostnadsstrukturer. Tillit til ledelsen av forretningsenhetene vs behovet for å riste i modeller som ikke virker omstillingsdyktige. Oppbygging av talent vs beskyttelse av kapital. Å bruke krefter på markeder (fremtiden) eller på regnskap (fortiden). Sosialt ansvar vs. aksjonærenes forventninger. For å nevne noen.

Slike avveininger kan utvikle seg til konflikter og sågar kriser, og det er helt avgjørende at det hersker en dynamikk i forholdet mellom styre og ledelse som gjør at man til riktig tid velger det ene eller andre, iverksetter, og: holdes ansvarlig for det. Jo mer intens og oppriktig motsetningene er, jo bedre forutsetninger blir det for gode og bærekraftige beslutninger og løsninger.

Opedals tilnærming til denne jobben har da også vært strengt saklig, nesten kjedelig. Det var som han forventet litt fagkunnskap og oppmerksomhetsspenn av pressen og publikum. Det vrimlet av begreper som "kontinuerlig organisasjonsutvikling", "samfunnsansvarsengasjement", og “langsiktig konkurranseevne”, ord som er fulle av betydning, men ubrukelige til krigsoverskrifter.

Styreleder Stein Erik Hagen fulgte opp Opedals kunngjøring med å forklare at han vil "forenkle" Orkla for å få opp børsverdien. Det vil si: selge selskaper til kjøpere som (tror de) kan realisere større verdier i dem enn Orkla makter.

Aksjonærene i Orkla har all grunn til å spørre om Hagen vil selge unna bedriftene fordi de sliter i akkurat denne konjunktursyklusen (og selger derfor på bunn), eller fordi Orklasystemet har tilført all mulig verdi (og selger derfor på topp). Vi får håpe at analytikerne holder et godt øye med akkurat den problemstillingen.

Hagen tenker vel i de samme banene som Kjell Inge Røkke når han ser fordelene i å selge unna til staten. For i motsetning til kapitalister som vil realisere økonomiske verdier, vil politikere realisere verdier som er langt vanskeligere å måle i kroner. Arbeidsplasser, bosetningsmønstre i distriktene, progressiv profil i forhold til fornybar energi er kraftfulle paroler i rødgrønne kretser, uansett om det er liv laga for akkurat den teknologien REC har lagt seg på.

Men for ikke å gi enda mer brennstoff til kynikerne blant oss, er det viktig at Trond Giske som en del av næringspolitikken sørger for at statens eierskap i private bedrifter også medfører styre og ledelse som takler motsetninger slik at bedriften er minst like beslutningsdyktig, omstillingsdyktig, og resultatorientert som Orklasystemet under Opedal.

Det burde være en forutsetning for at slik bruk av fellesskapets midler i det hele tatt kommer på tale.