Torsdag diskuterte Stortinget det rødgrønne statsbudsjettet. Arbeiderpartiet brukte mye tid på å anklage Høyre for å tegne et annet virkelighetsbilde enn regjeringen, som om det ikke er tillatt å påpeke at virkeligheten ikke nødvendigvis er som Ap fremstiller den.

Det er riktig at Høyre skrapet i Arbeiderpartiets glansbilde. Det gjør vi fordi at dersom man skal komme med de rette virkemidlene i vanskelige tider, så må man ha en presis og riktig virkelighetsforståelse. Derfor lurer jeg på hvorfor Arbeiderpartiet insisterer på å fortelle historien om norsk økonomi som om finanskrisen ikke har endret situasjonen, og vi kan fortsette akkurat som før.

Høyres bekymring for utviklingen i norsk økonomi er følgende:

• Etter finanskrisen er det gått tapt arbeidsplasser i privat sektor og vi ser flere eksempler på bedrifter som permitterer og går til oppsigelser.
• Fra 2000-2005 var produktivitetsveksten høyere enn hos våre handelspartnere. Fra 2006 til 2010 har den vært lavere.
• Norge har en dårligere innovasjonsgrad enn svært mange europeiske land. Dette til tross for at få, om noen, andre land har like store muligheter til å investere i forskning og utvikling.
• Vi faller på konkurransebarometre som f.eks The World Competitiveness Scoreboard 2011.

Arbeiderpartiet vil heller fortelle en historie om produktivitets- og sysselsettingsutvikling hvor de ikke gjør noe skille mellom før og etter finanskrisen, og til og med tar æren for den økonomiske politikken som ble ført sist Høyre satt i regjering ved å telle med tallene for 2005.

Da mener jeg det melder seg et spørsmål: Gir de tallene en presis og riktig virkelighetsforståelse som gjør regjeringen i stand til å komme med de rette virkemidlene?

Svaret er at det gjør de neppe. For med Aps tallbruk fremstår det som om privat sektor etter finanskrisen opplever sysselsettingsvekst, når tusenvis av arbeidsplasser er gått tapt. Med Aps tallbruk fremstår det som om produktivitetsveksten er omtrent på linje med våre handelspartnere. Realiteten er at den har blitt betydelig lavere etter at de rødgrønne overtok.

Norsk industri har ca 50 prosent høyere lønnskostnader enn våre handelspartnere i EU, regnet i felles valuta. Den forskjellen kan vi bare bære hvis Norge fortsetter å være mer produktive enn våre handelspartnere.

Finanskrisen representerer et veiskille for norsk økonomi og næringsliv, da kan vi ikke pynte på situasjonen ved å snakke om hvor bra det gikk før finanskrisen. Nå handler det om hva vi gjør for å håndtere situasjonen best mulig.

Høyre mener vi skaper trygghet gjennom kunnskap og konkurransekraft. Derfor prioriterer vi skatteletter som sørger for at det lønner seg å jobbe, og som ikke pålegger bedrifter som går med underskudd å betale formueskatt. Vi satser på forskning og utvikling gjennom å opprettholde forskningsfond og gaveforsterkningsordningen (som gjør at når private bidrar med forskningsmidler, bevilger staten en andel av beløpet til samme forskningsformål). Høyre bevilger også betydelig mer midler til samferdsel, og vil ta i bruk byggemetoder som gjør at veiprosjektene erfaringsmessig realiseres på halve tiden.

Dette er ikke bare fornuftige tiltak i urolige økonomiske tider, det er sunn politikk for å øke vekstevnen og sikre den langsiktige bærekraften i norsk økonomi. Med andre ord en politikk for å trygge velferden gjennom å skape mer, ikke gjennom å skattlegge næringslivet mer – som andre mener er den riktige medisinen selv i en situasjon hvor norsk næringsliv sliter.

Jeg ønsker meg en debatt om hvordan vi skal skape mer vekst i økonomien fremover for å bevare gode lønninger og et høyt velferdsnivå. Det krever en debatt som er mer presis og mer ærlig om utfordringene våre. Et godt sted å begynne er å innrømme at det ikke går så bra som Ap bruker statistikken for å få det til å virke som.