
Jakten, ikke drepingen
«Folk som ønsker å drepe, har ingenting i Forsvaret å gjøre», sa daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i fjor. Om det bare hadde vært så enkelt.
Jan Arild Snoen
Født: 4. januar 1964 på Lena (eller strengt tatt Gjøvik, hvor sykehuset er)
Forfatter, samfunnsdebattant og deltidsjournalist med egen mediekritikkspalte i det liberalkonservative tidsskriftet Minerva.
Avhengig av: Bredbåndsoppkobling
Drømmebil: Har ikke førerkort, men liker å sitte på i romslige amerikanere, som en Buick Le Sabre.
Angrer på: Det får dere ikke vite!
Favorittartist: U2
Beste bok: GULag-arkipelet av Aleksander Solsjenitsyn formet en 16-åring for livet.
Flere kommentarer av Jan Arild Snoen
I den ferske boken"Med mandat til å drepe" skriver en gruppe norske skarpskytere i Afghanistan om hva de føler når de opererer i felten: De er jegere, på jakt etter bytte. Det som driver dem er jakten, ikke drepingen, siterer de den berømte skarpskytteren fra Vietnam-krigen, Carlos Hathcock.
Alle skarpskyttere ønsker å drepe fienden, men de tar avstand fra dem som vil ut bare for å drepe.
Soldaten vet hvorfor han dreper – fordi han står overfor en fiende, og dette skiller hans handling fra et vilkårlig rovmord. Med noen unntak er "rules of engagement" slik at soldatene må vente til fienden tar frem våpnene, slik at de er sikre på at det virkelig er fienden de har med å gjøre, før de kan skyte selv. "Det er imidlertid en balanse her, en mellomting mellom den rendyrkede drapshungeren og den litt naive soldaten som helst ikke vil løsne skudd."
Strøm-Erichsen har også sagt at "etter min oppfatning har vi ingen tradisjon for krigerkultur i Norge, en utvikling i den retning bør ikke tilstrebes." Det er kanskje derfor regjeringen inntil helt nylig har foretrukket å overse norske Afghanistan-soldater istedenfor å hedre dem? Men hvis den tidligere forsvarsministeren mente at vi ikke trenger lystmordere i Forsvaret, har hun selvsagt rett.
Da fire norsk soldater nylig ble drept, viste VGs meningsmåling at opinionen svingte mot deltakelse i Afghanistan, selv om det ikke burde overraske noen at noe slikt kunne skje. Vår vilje til å ta tap er sterkt begrenset.
Men også viljen til å drepe fienden synes problematisk for mange. Mange har trukket frem episoden i boken der de norske soldatene skyter en 16-åring, som det senere viser seg er tvangsrekruttert. Drap på barnesoldater, liksom. Ja, guttens skjebne er tragisk, men når du angripes i krig, skyter du tilbake for å drepe, og en bevæpnet 16-åring er ingen harmløs fiende.
I den danske filmen Armadillo har mye av oppmerksomheten blitt rettet mot det som kalles "likvideringsscenen". Etter kraftig skuddveksling kaster de danske soldatene håndgranater inn i en grøft, for så å storme etter og pepre fienden. Mange mener tydeligvis at dette er klandreverdig. Skulle de ha stoppet på kanten og spurt hvordan det sto til, og om opprørerne kanskje heller ville overgi seg?
Mye tyder på at vi i Norge ikke lenger har den mentale innstillingen som gjør oss i stand til å forsvare oss selv – erkjennelsen av at det både er nødvendig å risikere livet og å ta liv. Hvis det er dette man mener med krigerkultur, kombinert med en profesjonell innstilling til soldatlivet og at soldaten står sterkt blant vanlig folk, ja da trenger vi en krigerkultur.
Effektive soldater har yrkesstolthet, noe denne boken oser av. Det innebærer blant annet at man ikke dreper i utrengsmål – "hvert eneste prosjektil har et gyldig formål". Men også at man ikke nøler – besluttsomheten "som gjør ham i stand til å drepe et annet menneske uten å blunke, i et avgjørende øyeblikk". En profesjonell hær, som må tiltrekke seg frivillige, er også preget av eventyrlyst – og for skarpskytterne er denne altså kombinert med jaktinstinktet.
Soldatenes fremste motivasjon er kanskje lagånden – "band of brothers". Moderne krigers historie er full av beretninger om soldater som først og fremst sloss for sine kamerater.
Men det er også nødvendig med en dose overbevisning. Krigeren er en bedre soldat dersom han forstår og tror på oppdraget. Flere kommentatorer skal ha det til at fortellerne i denne boken tviler på oppdraget. Forfatterne skriver riktignok at "kan hende er det hele et håpløst prosjekt", men essensen i resten av avsnittet er en opplisting av alt som er verdt å kjempe for i Afghanistan – "de gode kreftene som ønsker frihet, fred og utvikling". Et annet sted skriver de om hvordan kvinner behandles, og hva som vil skje dersom Taliban tar over igjen.
Deres fremste bekymring er ikke hvorvidt krigen er rettferdig, men om norsk opinion vil la dem fortsette oppdraget. "At fremgangen her nede synes beskjeden, og at støtten i hjemlandet til de deltakende ISAF-nasjonene stadig synker, er en bitter pille å svelge. Ser vi snart et vendepunkt, eller kommer det et folkekrav om å sende oss hjem før arbeidet bærer tilstrekkelig med frukter?"
Les også min anmeldelse av Michael O’Hanlons bok om hvorfor Nato er i Afghanistan, og hva som skal til for å vinne.

Einar Håndlykken
Erna Solberg
Pål Arne Kastmann
Leif Knutsen
Paal Frisvold
Per Bergerud
Per Valebrokk
Jacob Lund
IOC! Stopp dette!