Journalister og Twitter-fjas

En gryende debatt om hva journalister ikke bør gjøre på Twitter er spilt opp av Fagbladet Journalisten. Det er det all grunn til.
<b>FLYR AVGÅRDE:</b> Twitter har en formidabel vekst på nett.
FLYR AVGÅRDE: Twitter har en formidabel vekst på nett.
kommentar Jarle Aabø

Født: 1962 i Halden

Jarle Aabø er faglig leder i informasjonsrådgiverne Aabø & Co i Oslo. Han har 18 års pressebakgrunn fra blant annet NRK Dagsnytt og Dagens Næringsliv. I 1997 mottok han SKUP-prisen og Den Store Journalistprisen. Aabø er utdannet ved Norsk Journalisthøgskole. Han har tidligere vært hovedforeleser i nyhetsjournalistikk på Handelshøyskolen BI.

Avhengig av: Aviser og bredbånd

Drømmebil: Alfa Romeo 8C Competizione

Angrer på: For sjelden på kino og teater

Favorittartist: Prince

Beste bok: Seierherrene av Roy Jacobsen.

Denne sommeren testet jeg Twitter. Jeg skrev om dårlige restauranter på Sardinia, forsøkte å krangle litt med en "ideolog" og jeg tipset journalist-followers om skogbranner og defekte fly. Og jeg fulgte kjente redaktører og journalister.

En av redaktørene som tidlig kom inn på Twitter-radaren, var Dagbladets Martine Aurdal. Hun er leder for avisens samfunnsavdeling og skal gjennom sin stilling være et journalistisk fyrtårn for kjente presseprofiler som Per Ellingsen, Haldor Hustadnes, Kirsten Karlsen, Gunnar Ringheim og Morten Strand.

At hun forvalter sitt omdømme godt på vegne av sin tittel og journalistikken som håndverk, vil hun kun tjene på. Alt som avviker fra god omdømmeforvalting, vil kunne flytte fokus fra det som kjennetegner redaktører.

Aurdal byr på det meste, og har twitret mye om valg, partiledere og terningkast. Fra før av er hun kjent for å dele raust fra sitt privatliv, noe Dagbladets redaktør også til en viss grad følger opp på Twitter:

"har fått strykejern av gubben i bursdagsgave. Nå har han testet det selv."

"nyter en hel dag med familien"

"har stått i midten av rommet hele kvelden, men lurer likevel på hvor mannen min er"

"gleder meg over perfekt hagefestvær i dag!"

"avslutter arbeidsdagen og gleder meg til å krype inntil mannen min"

"lurer på hvorfor regnjakka ikke har innerlomme"

"mmmMannen imponerer med verdens saftigste kylling"

"synes Mina er søt"

Nå er ikke Dagbladets redaktør alene om å dele sitt privatliv. Selv en stortingsrepresentant kunne ikke la være å dele sine seksuelle fantasier med meg, da jeg var en twitrer.

Som Dag og Tid-journalist Jon Hustad valgte jeg etter fire ukers Twitter-drift å vinke farvel til dette "sosiale" mediet. Hustads hovedbegrunnelse i følge en artikkel i Journalisten, var at han tidsmessig kom helt ut å kjøre i forhold til sine tre barn og bokprosjekter.

Men han oppga også en annen grunn, nemlig at han utviklet et Twitter-ego som ikke alltid var forenelig med rollen som journalist.

- Jeg fikk samme holdning til Twitter som jeg har til sms, det er jo det klassiske når man sitter og drikker at man sender sms som er mest mulig hårreisende, forteller Hustad, og avslører at han twitret at Sponheim stod bak 9/11-tragedien og han mente det var en eim av død og 1987 over komiker Thomas Giertsen.

Hustad utdyper dette slik på et direkte spørsmål fra denne spaltisten:

- Når vi journalister møtes over en øl, så er det en tøffekultur der vi er tøffe i trynet mot hverandre. Det blir ofte en lek mellom store apekatter. Det er denne kulturen som enkelte journalister har videreført ut i Twitter-verdenen.

- Gjør det noe med journalistrollen?

- Dette rokker ved journalistenes autoritet. Hvis journalister skal ha en rolle som en nødvendighet for storsamfunnet, er det fordi at samfunnet ser at journalistene ser noe andre ikke har tilgang til eller evne til å se. Når journalistene viser med all tydelighet på Twitter at de mest trivielle opplysninger er interessante, etterlates det et inntrykk av at pressen ikke er så relevant for storsamfunnet likevel, sier Hustad.

Hvordan skal så pressen forholde seg til Twitter? Skal de som Hustad stenge sine konti? Eller skal de gjøre som Aftenposten, som i disse dager er i ferd med å utarbeide kjøreregler for "rolle-ville" journalister og redaktører?

Å ytre seg om Twitter er som å tenne en gressbrann. Menigheten føler tydeligvis at en hver kritikk av Twitters omdømmekonsekvenser hører hjemme på gamlehjemmet. Dem om det.

For min del har jeg utarbeidet ti gode grunner til å fraråde informasjonsrådgivere å kaste seg inn i dansen:

1) En lite målrettet kanal for informasjon

2) Åpner for og delvis betinger det jeg vil kalle private "betroelser".

3) Kortformen krever et unyansert språk som lett blir for konstaterende.

4) Kortformen åpner døren på vidt gap for misforståelser

5) Effektiv bruk krever mye tid og tar fokus bort fra "det som er viktig" for meg som informasjonsrådgiver eller journalist

6) Krasjer med rollen som informasjonsrådgiver

7) Avhengighetsskapende

8) Skaper irritasjon fra omgivelsene

9) Overhengende fare for "å dumme seg ut".

10) Kan føre til presseomtale, og Twitter-meldinger i VG ser sjelden særlig smarte ut.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå