I et oppslag i Klassekampen 2.7. om EU-krisa sier høyresosialdemokrat og leder av Stortingets finanskomite, Torgeir Michalsen, at EUs håndtering viser «EU på sitt beste». EUs håndtering av Hellas-krisa viser at «EU er et solidaritetsprosjekt» sier Michaelsen, samtidig som han mener det hadde gått enda dårligere for Hellas uten «de europeiske kameratene».

Drøye tre uker etter disse retoriske øvelsene fra Michaelsen – som tross alt leder den komiteen i Stortinget som burde ha mest greie på økonomisk krisehåndtering – kan vel alle se at EU-politikken har spilt fallitt. Det vil si; dersom formålet med politikken virkelig er å «redde Hellas». Det er mange som mener at det er helt andre motiver ute og går.

Én ting er at krisen på mange måter er drevet frem og utviklet av spekulanter. EU selv går jo etter hvert til felts mot de såkalte «ratingbyråene» for deres svartmaling i forhold til både Hellas, Irland og Portugal – og nå Italia. Rentene i Irland har nå nådd nesten 20 prosent - og EU raser.

En annen tilnærming kan være at formålet med EU-politikken er å bruke krisen til å gjennomføre en storstilt nedbygging av offentlig sektor, kutte (angivelig dyre) velferdsordninger og privatisere offentlig sektor mest mulig. I så måte er politikken rimelig vellykket. Hva er det egentlig Michalsen hyller?

EUs «solidaritet» med Hellas har gått ut på å påtvinge landet en politikk det greske folk overhodet ikke ønsker. Kutt i lønninger og pensjoner, tvangssalg av offentlig eiendom, privatisering av offentlig virksomhet, rådyre lån som gjør at landet bare synker dypere ned i elendighet. Det er mange, ikke minst økonomiske eksperter, som mener at dette er helt feil veivalg. Fagbevegelsen både i Hellas og i Europa mener krisen må møtes med motkonjunkturpolitikk. Det er ikke klokt å sette på bremsene hvis man prøver å komme opp en motbakke.

Mange erkjenner det blant annet undertegnede har hevdet i ett år allerede: Hellas må ut av euroen og få anledning til å reforhandle og avskrive gjelden. EUs bekymring handler primært om eurosamarbeidet og om tyske og franske banker – ikke om det greske folk. Nå møtes EU med ramsalt kritikk fra mange hold. Filosofer og skribenter som Habermas og Enzenberger etterlyser et nytt demokrati, og motsetter seg det elitestyrte EUs forsøk på å utnytte krisen til å skape enda mer overnasjonalitet – det vil si fjernhet fra alminnelige mennesker.

Det samme kravet som nå har lyst mot oss fra plassene i Egypt og Tunis – menneskerettigheter og demokrati – gjentas nå i gatene i Aten, Lisboa, Dublin, Roma, Barcelona og Brussel. Men EU er til for storbanker og finans, ikke for vanlige mennesker. Det innser til og med en rekke europeiske sosialdemokrater. Men ikke Torgeir Michaelsen.

Det er tragisk. Enda verre er det om finansminister Johnsen og statsminister Stoltenberg går på EUs limpinne. Man kan ikke både skryte av den norske modellen og norsk motkonjunkturpolitikk i 2008-2009 og samtidig hylle EUs kutt- og avdemokratiseringspolitikk i 2011.

Eller kan man det? Som norsk høyresosialdemokrat?