Den politiske debatten de siste ti årene har vært nesten immun mot klimaadvarsler.

Vi leser om det stadig vekk. På Svalbard smelter isen, på fastlandet blir vekstsesongen lengre. Isbreene trekker seg tilbake. Været kommer til å bli mer ustabilt. Særlig vil endringene i polare strøk bli store. Som alltid vil fattigfolk bli hardest rammet av at havet stiger, av flere stormer og alvorlige tørkeperioder.

Dette har vi hørt mange ganger de siste åra. Det burde røre ved oss alle, men det føles tvert imot som om dette er beskjeder formidlet på utsiden av vår egen virkelighet og hverdag. Det virker nesten slik at desto mer alvorstynget forskerne er, desto mer høylydt miljøbevegelsen er, desto mer likegyldige blir vi. Den politiske debatten de siste ti årene har vært nesten immun mot klimaadvarsler.

Kanskje så vi en av årsakene på FNs klimamøte i Nairobi i forrige uke. Den kronglete og omstendelige prosessen som internasjonale forhandlinger innebærer, hvor det danses to skritt fram og ett tilbake, føles ørkesløs. Vi mister taket et sted i svingen og klarer aldri helt å komme à jour igjen.

På tross av tungrodde forhandlinger som få virkelig tror på, er det likevel ting som tyder på at klimadebatten er i ferd med å ta seg opp. Økonomene har nemlig kommet på banen.

Sir Nicholas Stern, tidligere sjeføkonom i Verdensbanken, mener vi må reagere før det koster oss for mye. Hans budskap er at det er fullt mulig. Det vil neppe smerte oss særlig. Vi kan både håndtere klimaproblemene og ha økonomisk vekst. Det kommer til å smerte verdensøkonomien langt mer å la være å gjøre noe. Stern mener at noe av det viktigste vi kan og må gjøre er å få satt en pris på CO2 og at statene må ta ansvar for å utvikle ny og miljøvennlig teknologi.

Sterns konklusjoner, innfallsvinkler og budskap om at det er mulig å gjøre noe, minner mye om konklusjonene til det såkalte lavslippsutvalget som la fram sine forslag tidligere i høst. Også dette utvalget, under ledelse av BI-professor Jørgen Randers, konkluderer med at det er mulig å gjøre noe og at det ikke vil koste oss all verden.

Da gjenstår handlingen. Fra hver enkelt av oss og fra det politiske systemet. Vi trenger et samlet politisk grep, vi trenger langsiktighet og lederskap. Verken regjering eller opposisjon bør la seg friste til å ligne et surrealistisk FN-toppmøte.