Noen av verdens politikere, blant annet president Obama, har satt seg som mål å begrense stigningen i verdens gjennomsnittstemperatur til 2 grader celsius. Det er en ambisiøs målsetting. I kjølvannet av oljekrisen i 1970-årene tok president Carter på seg genser og skrudde ned termostaten i Det hvite hus til 20 grader foran fjernsynskameraene, for å gå foran med godt eksempel.

President Obama får det ikke så lett. Verdens temperatur lar seg ikke regulere med en termostat. Den blir sannsynligvis påvirket av diverse gasser vi slipper ut, men styrken i den sammenhengen er fortsatt høyst usikker. Dertil kommer at konsekvensene av å gjøre noe som monner med utslipp av klimagasser ville være fullstendig uspiselige for dem som har valgt Obama eller andre politikerne som deler hans klimamål, for ikke å nevne verdens fattige land. Hvorfor?

Medfølgende figur (under teksten) viser utslipp av karbondioksid fra fossile brensler og sementproduksjon siden 1850. Skalaen er logaritmisk, slik at jevn stigning viser en konstant vekstrate. Vi har to, kanskje tre perioder med jevn stigning: fra 1850 til første verdenskrig, fra slutten av annen verdenskrig til 1974, og en kort en i dette århundre. Disse tre perioder var alle kjennetegnet av en rask vekst i verdensøkonomien og en tilsvarende forbedring i levestandard.

Det er to markerte hakk i denne kurven; det første i 1930-årene, utløst av den økonomiske krisen som da gikk over verden, det andre under annen verdenskrig. Dessuten ser vi stagnasjon under og etter første verdenskrig og i kjølvannet av oljekrisen i 1973. Nå har vi en oppskrift på hvordan vi kan få bukt med utslippene av klimagasser og global oppvarming; det er bare til å sette i gang en skikkelig økonomisk krise, og en verdenskrig kunne også hjelpe.

Det later dog til at de som mest ivrer for mindre utslipp av klimagasser ikke har tatt dette poenget. Det siste året har verdens politikere vært svært så opptatt av å løse den økonomiske krisen som har gått over verden, stikk i strid med hva som ville hjelpe deres klimaambisjoner. Når vi får tallene for karbondioksidutslippene det siste året kommer vi nok å få se et lite hakk i kurven. Statistisk sentralbyrå kunne alt i begynnelsen av august meddele at de norske utslippene hadde gått ned betydelig det siste året, etter kontinuerlig vekst siden Norge påtok seg å stabilisere dem på 1990-års nivå.

Det er en illusjon å tro at stabilisering av konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren ikke vil gå ut over økonomisk vekst og økt levestandard. Ifølge Stern-rapporten klarer jorden å absorbere 20 prosent av utslippene slik de var i år 2000. Det betyr at utslippene må reduseres med 80 prosent i forhold til hva de var det året og enda mer i forhold til de siste årene.

De som forfekter at klimagassutslippene kan reduseres med 80 prosent uten å føre oss mange tiår tilbake i levestandard er enten uvitende, eller så snakker de mot bedre viten. Hvis de innbiller seg at fossile brensler enkelt og greit kan erstattes med fornybar energi, bør de orientere seg litt i verdens energistatistikk.

I 2008 kom bortimot 90 prosent av verdens forbruk av primærenergi fra fossile brensler, resten fra vannkraft og kjernekraft.

Hvor er da solkraften og vindkraften, som så mange er så opptatt av? Ifølge International Energy Agency står fornybar energi utenom vannkraft for om lag 1 prosent av verdens produksjon av primærenergi. Det er som en dråpe i havet. For all del: den vokser raskt, men selv om den så gjør, kommer den ikke til å monne noe særlig i overskuelig fremtid.

Inntil videre får vi således belage oss på å få størstedelen av vår energi fra fossile brensler, hvis vi da ikke vil sette oss selv flere tiår tilbake og si farvel til videre økonomisk utvikling i verdens fattige land.

Det kan i den sammenheng være et tankekors at de siste årtiene er flere hundre millioner mennesker i de fattige landene, særlig Kina og India, blitt løftet opp fra fattigdommen. Disse tiårene har da også vært karakterisert av rask vekst i verdensøkonomien og en økning i utslipp av karbondioksid som aldri før.

Det er imidlertid ikke bare temperaturstigningen som er høyst usikker, selv med et gitt scenario for utslipp av klimagasser. Konsekvensene av varmere klima er også høyst usikre. Noen steder på jorden kommer det til å bli tørrere og vanskeligere å dyrke korn, frukt eller hva det måtte være, mens andre steder kommer vekstsesongen til å bli lengre og regnet rikelig nok, slik at nye områder kan tas i bruk for å erstatte dem som ikke kan brukes mer. Hva summen av disse forandringene blir vet vi heller lite om.

Norge kommer antakelig til å bli en klimavinner; vekstsesongen blir lengre og vintrene varmere. På den bakgrunn blir norske politikeres klimaaktivisme lite forståelig. Norsk storhetstid har som regel vært ledsaget av varmere vær. Vikingtiden oppstod antakelig fordi det ble varmere, avlingene større, flere overlevde, og det oppsto et overskudd av unge, aggressive menn som fant utløp for sin energi i røvertokter.

Man skal ikke lese lenge i Sverre Steens norske historie for å finne skildringer av dårlige tider forårsaket av dårlig vær. Nå kan det hevdes at vi ikke er så avhengig av været lenger, men det appellerer neppe til velgerne å tilby dem kortere og kaldere somre og lengre, mer ufyselige vintre.

To grader eller ei, skulle man foreta de kutt i utslipp som er nødvendige for å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser, ville det med sikkerhet bety drastisk nedgang i levestandard i verdens rike land og fortsatt fattigdom i de fattige. Gevinsten er høyst usikker, den kunne kanskje redde verden fra noe nær en katastrofe, men den kunne også bli ubetydelig.

En ting er imidlertid sikker; velgerne i verdens demokratiske land kommer aldri til å akseptere det, og lederne av verdens fattige land, demokratier eller ei, kommer ikke til å gjøre det heller. Det kan hende det er fornuftig for norske politikere å jatte med i det som for tiden synes på moten, men samtidig bør de passe på å gjennomføre færrest mulig klimatiltak her hjemme.

Kilde: Oak Ridge National Laboratory, Carbon Dioxide Information Analysis Center