I alle kyststrøk der vindkraftanlegg planlegges er de folkelige protestene omfattende. Utsikten blir aldri mer den samme, og det er ikke alle som synes vindmøller er vakkert. Gasskraftverk som har mer alvorlige og mer langtvirkende effekter på naturen engasjerer ikke like mye lokalt. Men hvis man ønsker elektrisitet så må man venne seg til at det koster. Vannkraften var heller ikke gratis, men hadde rammevilkår som i dag aldri ville blitt godkjent av ESA, eller EU.

Det er et faktum at alle alternativene som i dag finnes for å øke elektrisitetstilbudet i Norge er dyre. Å rense gasskraftverk eller kullkraftverk for CO2 er så dyrt at offentlige subsidier må inn for å kunne selge kraften i markedet. Selv gasskraftverk uten CO2-rensing trenger priser på over 40 øre per kilowattime. Vannkraftreservene er mer eller mindre tømt, og da gjenstår ikke så mange alternativer.

Et av stedene der det blåser mest her i landet er på Nordvestlandet. Her det planlagte tre vindkraftverk ytterst i havgapet – Havsul I, II og IV. Til sammen vil de produsere 4,2 terawattimer årlig, gasskraftverket på Kårstø produserer 3,5 terawattimer. Samlet produksjon i Norge var i 2007 på drøye 137 terawattimer. Med andre ord så er vindkraft ikke uten potensial.

Nå vil ikke disse anleggene ligge i bebodde strøk, fundamentene vil bli plassert på havdybder mellom 4 og 20 meter og møllene vil ligge helt ute i havet. Men de vil bli synlige. I alt vil litt over 300 vindmøller prege horisonten, og det er forståelig at mange ikke ønsker dette synet velkommen. Men hva er alternativet?

Jo, å lage flytende vinkraftanlegg langt ute fra land, der ingen kan se dem! Det er en knakende god ide. Ulempene er at den ligger minst 15 år fram i tid, kablingskostnadene blir enorme, den totale prisen er ukjent og ingen demonstrasjonsanlegg finnes.

Eller atomenergi med basis i thorium. Her kjenner vi heller ikke kostnadene, teknologien er på eksperimentstadiet, og selv om Norge har masse thorium, så skal den utvinnes og tilpasses for bruk i et atomkraftverk. Konvensjonelle atomkraftverk er som regel dyre, prisen på uran øker stadig, og selv om ingeniørene har en tendens til å elske slike prosjekter så er problemene mange og uoverskuelige.

For alle som ønsker seg thoriumkraftverk eller flytende vindkraft langt ute av syne, så er det verdt å merke seg at det finnes helt normale alternativer som verken krever forskning eller utsettelser. Konvensjonelle vindkraftanlegg, selv de som fundamenteres på grunner i sjøen, er hyllevare, og har vært det i to tiår.

Vindkraftanlegg som plasseres der det blåser mest fordrer bare at myndighetene gir prosjektet økonomi nok til at det kan klare seg inntil kvoteregimets effekter på prisdannelsen av elektrisitet begynner å slå inn. Det er strengt tatt et enkelt krav å tilfredsstille.

Det er symptomatisk for den norske debatten om energiforsyning og klimaproblematikk at begeistringen for fremtidens uprøvde løsninger er stor, og at evnen til å gjøre noe i dag er tilsvarende lav. Det er som om norsk offentlighet simpelthen elsker science-fiction servert i nyhetenes form. Det er i og for seg fint, troen på fremtiden er en bærebjelke i vestlig sivilisasjon. Det er bare så trist at den er parret med en voldsom ignoranse for hva som skjer med klimaet og hvilke enkle redskaper som står rett i synet på oss.