Det oppsiktsvekkende var at denne anbefalingen var basert på økonomiske resonnementer. De fremtidige skader som kunne oppstå på grunn av global oppvarming ble anslått å være så store at de ville rettferdiggjøre drastiske strakstiltak.

Økonomiske analyser av klimaendringer gjennomført før Stern-rapporten pekte mot gradvis opptrapping av slike tiltak, ikke mot umiddelbare kraftige tiltak.

Det ble fort klart at diskontering av fremtiden var den viktigste grunnen til at Stern-rapporten kom frem til en så spesiell konklusjon. Dette ble tidlig påpekt av Partha Dasgupta (PDF-format) og William Nordhaus (PDF-format), og er siden blitt fulgt opp både av dem og andre med mer detaljerte analyser.

Diskonteringsraten er sentral for analyse av investeringsprosjekter hvor avkastningen eller nytten kommer i fremtiden, ofte langt frem, mens investeringskostnadene kommer i dag. Klimatiltak er et prakteksempel på en slik investering. De negative virkninger av klimaendringer kommer en gang i fremtiden, og antakelig i til dels fjern fremtid, mens kostnadene påløper så fort vi setter i gang tiltak for å motvirke dem. Valg av diskonteringsrate kan derfor være avgjørende for de konklusjoner man kommer frem til.

Valg av diskonteringsrate har lenge vært omstridt blant økonomer. Stern tar utgangspunkt i teorien om optimal økonomisk vekst. I dette tilfelle er diskonteringsraten summen av to komponenter, den rene tidspreferanse pluss et ledd som består av produktet av konsumets vekstrate og noe som kalles grensenyttens fleksibilitet.

Stern har satt på seg brillene til den opplyste, sosiale planlegger og anslår disse parametrene etter beste skjønn. Han setter den rene tidspreferanse tilnærmet lik null, med den begrunnelse at det ikke uttrykker en nedvurdering av fremtidige generasjoner i forhold til dagens. Mange andre har inntatt dette standpunkt, og det er for så vidt ikke vanskelig å si seg enig i det.

Det er verre med grensenyttefleksibiliteten. Stern setter denne lik én, uten nevneverdig diskusjon, og gir inntrykk av at dette er ukontroversielt. Det er det bestemt ikke. Et problem er at vi ikke har noen metoder for å fastsette verdien på denne parameteren. Den er i høyeste grad normativ, men jo høyere den er, desto mindre inntektsulikhet mellom generasjoner er man villig til å tåle. Siden fremtidens generasjoner antas å bli rikere enn oss, er det grunn til å diskontere deres gevinster i forhold til dagens generasjons oppofringer.

Med utgangspunkt i resonnementet om den rene tidspreferanse ville man kanskje trodd at Stern gikk inn for en høy verdi på denne parameteren, men den omtalte én er ikke spesielt høy. Stern lander på en diskonteringsrate på 0,1 prosent. Det viser seg at diskonteringsraten og dermed Sterns anbefalinger er i høy grad følsom for den verdi man setter på grensenyttefleksibiliteten.

Nylig har Nordhaus gjennomført beregninger med en alternativ klimamodell som viser at hvis Stern hadde benyttet to og ikke én som anslag på grensenyttefleksibiliteten, ville hans konklusjoner blitt helt annerledes og ganske lik dem man ellers har trukket med økonomiske klimamodeller: tiltak bør iverksettes, men gradvis.

Står man da helt fritt til å velge den diskonteringsrate man måtte ønske, og da sannsynligvis den som gir de konklusjoner man er ute etter? Det ble nevnt at grensenyttefleksibiliteten er normativ og lar seg ikke estimere, men det er i det minste edruelig å sjekke de konklusjoner man får mot den atferd man observerer, både blant individer og regjeringer.

Det er blitt påpekt at Sterns parametervalg impliserer en langt større vilje til sparing enn vi observerer noen steder og ikke minst i de rike land. Partha Dasgupta kom frem til at i en økonomi med en kapitalavkstning på 4 prosent ville man, med Sterns parametre, være villig til å spare hele 97,5 prosent av bruttonasjonalprodukt for å høyne levestandarden i fremtiden.

Det bør ringe noen varselklokker hvis man velger et sett av normer som går så fullstendig på tvers, både av individers valg og av politikken til de regjeringer de har valgt for å ivareta sine interesser.