Det har over tid kommet bekymringer fra økonomhold, kanskje særlig fra Norges Bank, om overinvesteringer i det norske boligmarkedet og en mulig prisboble som kan skape problemer. Særlig den gunstige beskatningen av boliger er gjenstand for debatt.

En god boligpolitikk må ta flere hensyn. Det er ingen tvil om hensyn til makroøkonomien er viktig, men det er langt fra det eneste hensynet. Muligheten for å ha gode boforhold er selvsagt svært viktig for de fleste, og boligpolitikken har stor betydning for privatøkonomien.

I tillegg har det de siste årene blitt lagt økende vekt på miljøhensyn, krav til utforming og andre krav med tilhørende treg saksbehandling. Disse hensynene, som blant annet Bjørn Erik Øye i Prognosesenteret har beskrevet tidligere, er også svært kostnadsdrivende.

Jevnlig, for eksempel fra tankesmien Civita for en stund siden, fremmes forslag om skjerping av boligskatten som angivelig skal dempe boligprisene. Dette er ikke rett frem. På kort til mellomlang sikt vil etterspørselen og boligprisene falle ved økt boligbeskatning. På lang sikt vil boligprisene først og fremst avhenge av produksjonskostnadene, slik det er i ethvert annet fritt marked.

Det som skjer når boligprisene faller, er at det blir ulønnsomt for utbyggerne å bygge ut. Da faller tilbudet. Markedet vil finne en ny balanse etter at prisen har steget til et nivå der det igjen blir lønnsomt med nybygging. Resultatet av boligskatt blir dermed høyere bokostnader og at folk vil bo trangere. Det kan være et ønsket resultat å redusere investeringer i store boliger ved å endre skattleggingen, men det blir feil å fremstille økt beskatning som et tiltak som skal få ned boligprisene og hjelpe førstegangsetablerere. Her bommer Civita i den økonomiske analysen.

I stedet for å fokusere så sterkt på etterspørselssiden i boligmarkedet, må blikket rettes mot tilbudssiden. Nylig fremla ti aktører i boligbyggerbransjen en rapport for hvilke tiltak som bør gjøres for å øke boligbyggingen. Byggekostnadene må ned og boligbyggingen må opp for å stabilisere boligmarkedet. I byene er tomteprisene høye, men det er store muligheter for nybygging også der gjennom fortetting, høyhus, flytting av markagrensen og bedre kommunikasjoner til forstedene.

En lite påaktet effekt av høye byggekostnader, er at i landdistriktene der boligprisene er lave, blir det ulønnsomt å bygge nytt. Ingen bank vil fullfinansiere nybygg av bolig når pantet etter ferdigstillelse er mye mindre verdt enn byggekostnaden. Dette bidrar til lite boligbygging i landdistriktene og øker flyttestrømmene inn mot byene.

Hovedproblemet er som Torbjørn Jagland nylig påpekte, at Norge ikke har boligpolitikk. Den rødgrønne regjeringen, som hevder å være veldig opptatt av fordeling, synes helt uinteressert i temaet, spesielt byggekostnadene og tilbudssiden.

En helhetlig politikk må evne å kombinere folks behov for bolig til en overkommelig pris med økonomisk effektivitet, sunne incentiver, miljøhensyn og  rettferdig skattepolitikk. Da trengs det helhetlig tenkning. Store endringer på dette området bør ikke skje uten at effektene er skikkelig utredet. Det er de ikke i dag.

Endringer som rammer boligeierne er upopulære og politisk vanskelig å gjennomføre. Derfor er bolignøtten hard å knekke.