Det hevdes ofte at vi kan redusere de globale utslippene av klimagasser ved å handle mat som er produsert lokalt – såkalt kortreist mat. Propagandaen har til og med kommet inn i skolens læreplaner.

I mange tilfeller er imidlertid effekten den motsatte. Mye tyder på at vi ville spare kloden for klimautslipp dersom vi la ned store deler av norsk landbruk og importerte maten isteden. Dette og andre politisk umulige tiltak for å redusere utslippene - som avskaffelse av taxfree, innføring av køprising, lavere kjøregodtgjørelse og urbanisering av bosettingen - har jeg skrevet om i en fersk analyse for tankesmien Civita.

Hovedgrunnen til at klimautslippene likevel kan bli lavere ved import er at transportutslippene som regel utgjør en svært liten del av samlede utslipp. Det gjelder særlig dersom transporten fra utlandet ikke skjer med fly. Skipsfrakt er uhyre energieffektiv.

Som matprodusent har Norge uvanlig dårlige naturlige forutsetninger. Vi må kompensere ved å pøse på med ressurser. Utslippene knyttet til produksjonen, særlig de som er knyttet til bruk av energi og kunstgjødsel, er derfor høye. Dette gjelder ikke bare Norge, men er et generelt fenomen: De landene som har høye subsidier bruker for eksempel langt mer kunstgjødsel enn verdens store mateksportører. Vi trenger dobbelt opp med "kunstige stimuli" for å opprettholde norsk jordbruk.

Allerede i 1998 beregnet Framtiden i våre hender at de samlede utslippene ved dyrking av tomater i Norge var flere ganger høyere enn ved å få dem fraktet med fly fra Kanariøyene. I dette tilfellet er selv flyfrakt klimavennlig, rett og slett fordi drivhusproduksjon i kalde Norge naturlig nok er uendelig mer energikrevende enn under Spanias sol.

La meg fortsette med et annet ekstremt eksempel – lam fra New Zealand. Å spise norsk lammekjøtt må da være mer klimavennlig enn å få det fraktet fra en av verdens største lammeeksportører på motsatt side av kloden?

Forskere ved Lincoln University på New Zealand laget sommeren 2006 en oppsummering av debatten om kortreist mat og de samlede energiutslippene ved matvareeksport til Storbritannia. Konklusjonen var at energiforbruket er omtrent fire ganger så stort i Storbritannia for lammekjøtt og dobbelt så stort når det gjelder meieriprodukter. New Zealands gode naturlige forutsetninger for å produsere lammekjøtt, der sauene kan gresse på utmark stort sett hele året, setter utslippene ved båtfrakten til Europa helt i skyggen.

I fjor kom en oppdatert studie for meierisektoren der også metan og N2O (fra kunstgjødsel) var med. Også N2O-utslippene var betydelig høyere i Storbritannia, mens metanutslippene, som veier tungt i det totale regnskapet, ser ut til å være omtrent like store i de to landene. De samlede utslippene i Storbritannia ligger om lag en tredel over utslippene på New Zealand. Transportutslippene ved å frakte maten til Storbritannia utgjør mindre enn 1 prosent av samlede utslipp.

Et mye brukt "skrekkeksempel" på det klimafiendtlige globaliserte matmarkedet er at fisk fanget utenfor norskekysten sendes til Kina for filetering, og tilbake til Europa for konsum. Klimamessig galskap, ikke sant?

Svenske Institutet för Livsmedel och Bioteknikk sammenlignet maskinell filetering i Nord-Norge og lastebiltransport derfra til Sverige med båttransport tur-retur Kina og filetering for hånd der (PDF-format). Via den kinesiske ruten økte naturlig nok energiforbruket, men fremdeles sto den norske fiskebåten for 82 prosent av det samlede energiforbruket. Svinnet var imidlertid vesentlig større ved maskinell filetering, og dermed måtte fangsten øke for å få samme mengde produkt frem til kunden. Energiforbruket forbundet med denne merfangsten var like stor som ved hele Kinafrakten. Dermed kom de to alternativene likt ut. Klimaeffekten var altså null, og en positiv sideeffekt ved kinafrakten er at mindre mat går til spille.

Skikkelige sammenligninger av de samlede utslippene ved matproduksjonen i ulike land er foreløpig få. Det er derfor vanskelig å trekke veldig bastante konklusjoner når det gjelder hvor det fra et klimasynspunkt er best å produsere maten. Mer forskning trengs, som det heter.

Men en ting vet vi med stor sikkerhet: Transportutslippene utgjør sjelden en viktig del av samlede utslipp. Det gjelder særlig når transporten ikke skjer med fly. Dermed bortfaller det viktigste argumentet for kortreist mat.

La meg avslutte med å illustrere klimafordelene ved sentralisert bosetting. Pr. tonnkilometer er utslippene fra privatbil i størrelsesorden 1250 ganger høyere enn utslippene ved internasjonal skipsfrakt. Sagt på en annen måte: Dersom jeg sammenligner det å kjøpe matvarene hos Ica i bygården i Oslo der jeg bor med å ta en ti kilometers tur-retur-reise til bygdebyen, slik jeg måtte ha gjort dersom jeg bodde i mitt barndomshjem på landet, har jeg mer enn "spart inn" utslippene tilsvarende sjøtransport fra USA til Oslo havn.