De politiske strømninger har til nå vært økende samarbeid over landegrensene, styrking av EU og økt fri handel.

Plutselig er det et sceneskifte – finanskrisen åpenbarer seg. EU har vært svært passive når det gjelder å løse situasjonen. De nasjonale kreftene har tatt over. Eksempelvis ble banken Fortis – en europeisk storbank - delt mellom de to største eierlandende for å løse krisen. England har løst sine bankproblemer nasjonalt, det samme har Tyskland, Danmark og så videre. Faren er at det kan skje en konkurransevridning mellom bankene på grunn av forskjellige løsninger. EU som man ventet skulle koordinere har vært passive.

I 2009 forfaller 900 milliarder dollar i lån for europeiske bedrifter – dette skal refinansieres. I 2010 forfaller 2100 milliarder dollar - dette blir krevende.

Man kan forvente nasjonale løsninger også for mange av disse bedriftene – arbeidsledigheten truer hvert land. Bilindustrien er – sammen med bankene – sektorer som de nasjonale regjeringer vil rydde opp i, eventuelt uten EUs medvirkning.

Paradoksalt nok er det ikke mangel på penger i verden, men mangel på tillit. Dette bidrar til de økte nasjonale strømningene.

En klassisk historie om tillit er da en kunde kom til legendariske bankieren John Pierpont Morgan og ba om hjelp i en presset situasjon. J.P. Morgan inviterte ham med til en spasertur rundt bygningen, og ba kunden forklare sine problemer. Da de var tilbake til inngangen tok J.P. Morgan farvel, men kunden spurte hvorledes det ble med hjelpen. "Nå har jeg hjulpet deg," sa Morgan. "Vi er blitt observert sammen i finansdistriktet, det er ingen bank her som ikke vil låne deg penger etter dette." Og slik ble det.

Tillit er det vesentligste i alle forhold.