Tålmodighet er en dyd. Og det er ikke blant mine sterkeste egenskaper. I Natur og Ungdom er det en fordel. Vi er utålmodige, vi vil at noe skal skje NÅ enten det er tiltak for å ta vare på unik norsk natur eller for å kutte i norske klimagassutslipp. Jens Stoltenberg ser ikke ut til å være like utålmodig. Han har hatt fire år på seg uten helt å komme i gang med verken tiltak for naturen eller klimaet. Det er ikke godt å si hva han venter på.

Vi har masse kunnskap. Den tilsier at oljen i nord bør få ligge i fred

Heller ikke i Lofoten og Vesterålen. Mens alle de andre partiene har klartgjort for velgerne hva de vil bruke eventuell regjeringsmakt til å gjøre med havområdene utenfor Nordlandskysten, vil Arbeiderpartiet først bestemme seg til neste år. Jens har siden partiets landsmøte i april gjentatt til det kjedsommelige at de ”avventer forvaltningsplanen.”

- Det er for tidlig å si ja, og det er for tidlig å si nei. Vi er nødt til å innhente kunnskap, slik at vi kan ta en riktig beslutning både for dagens og de kommende generasjoner, sier leder for programkomiteen som foreslo å utsette avgjørelsen, Helga Pedersen.

Det kan umulig være fiskeriministeren som snakker. For en minister med hjerte for fiskeriene er det på høy tid å si nei. De siste årenes seismikkskyting har vist at såkalt ”sameksistens” er mer en våt drøm for oljekåte politikere enn noe som har rot i virkeligheten.

På den trange sokkelen utenfor Lofoten og Vesterålen, er det nemlig for liten plass til både sjark og oljeplattform. Derfor er fiskere nordpå i sommer er blitt betalt for å holde seg på land. Derfor sier både Fiskarlaget og Norges Kystfiskarlag nei til oljeboring i disse områdene.

Hva slags kunnskap er det Arbeiderpartiet venter på? Vi vet allerede at havområdet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er spesielt sårbart og verdifullt. Det har de rødgrønne selv slått fast i sin forvaltningsplan for havområdet fra 2006. Her finnes store mengder sjøfugl og et av verdens største kaldtvannskorallrev. Her er fødestua til den siste store torskebestanden i verden. Vi vet også at Havforskningsinsituttet klart fraråder oljevirksomhet i området.

Er denne naturen blitt mindre verdifull etter 2006, da regjeringen av miljøhensyn ikke ville slippe oljeindustrien til? Takke meg til Høyres Bent Høie som har slått fast at ”vi tar ingen forbehold om at miljø- og ressursspørsmål skal hindre oljeboring i Lofoten og Vesterålen.” Det er nå i alle fall klar tale.

For selvfølgelig er naturen like verdifull. Det som imidlertid har skjedd siden 2006, er at vi har fått bevist at norsk oljeindustri ikke er det glansbildet den liker å fremstille seg selv som. Allerede året etter at de rødgrønne la frem sin forvaltningsplan, skjedde norgeshistoriens nest største oljeulykke på Statfjord A-plattformen i Nordsjøen i desember 2007. Mindre enn et halvår senere, skjedde en ny ulykke på samme plattform.

Og i stedet for å innta en noe ydmyk tone når granskingsrapporten viste at prosedyrene på plattformen tildels var så vanskelig forståelige at folk ikke har satt seg inn i dem, svarte StatoilHydros Tore Torvund: "Hvor mange av dere leser bruksanvisningen fra a til å når dere kjøper en ny mobiltelefon?"

Dette er altså næringen som vil inn i området som Jens og hans regjering i forvaltningsplanen anser ”som et av de aller viktigste områdene langs norskekysten.”

Inntrykket av ei næring som ikke i tilstrekkelig grad tar miljø og sikkerhet på alvor ble bekreftet også av Petroleumstilsynet i februar da de under overskriften "Oljeindustrien lærer ikke av sine feil" mente at "dersom oljenæringen hadde lært av egne og andres feil, kunne flere hendelser og ulykker vært unngått." Hva slags kunnskap er det Arbeiderpartiet vil ha når vi ser at lovnader fra oljeindustrien ikke er verdt papiret de er skrevet på?

Helga Pedersen vil ta en riktig avgjørelse av hensyn til kommende generasjoner.

En generasjon av ungdomspolitikere – fra Rød Ungdom til Unge Høyre har sagt nei til oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. Og nettopp av hensyn til dem som kommer etter oss, er det at vi bør la oljen utenfor Nordlandskysten få ligge i fred.

Klimaendringene er den største trusselen menneskeheten står overfor. Ingen forurenser mer i dette landet enn oljeindustrien. Fra 1990 og frem til i dag, har de nesten doblet sine klimagassutslipp. Å gi dem nye havområder å bore i, er samtidig å si ja til ny forurensing.

I den grad klimasituasjonen har endret seg siden regjeringen stengte Lofoten, Vesterålen og Senja for oljeindustrien i 2006, er det til det verre. Desverre. Vi fikk i 2007 en ny rapport fra FNs klimapanel som sier at det haster enda mer å få ned klimagassutslippene enn regjeringen visste da de lagde forvaltningsplanen. Hva slags kunnskap om vårt endrede klima er det Arbeiderpartiet venter på? Håper de at problemet skal gå over av seg selv slik at vi i Norge kan fortsette å gjøre oss rike på å sende olje, gass og klimaforurensing til resten av verden?

Det er et kjent triks å komme litt for sent til festen for at alle skal snu seg mot deg i døra. Det heter å være "fashionably late." Og selv om jeg tror Arbeiderpartiets foreløpige meninger-nei-det-har-vi-ikke-sett-standpunkt gjør at de vil få stor oppmerksomhet når de skal gjøre seg opp en mening, er det neppe derfor de har valgt å sette avgjørelsen på vent.

Ved ikke å ta stilling har de gjort seg såpeglatte, både petroholiker-anklager fra Natur og Ungdom og miljøfanatiker-beskyldninger fra oljeindustrien preller av. For de venter jo. De avventer kunnskap. Men vi har masse kunnskap. Den tilsier at oljen i nord bør få ligge i fred. Kunnskapen Arbeiderpartiet venter på, skal tilsi at det er lurt å gå på tross av klimahensyn, sårbar natur og miljøfaglige råd. De vil komme til å måtte vente lenge.