Vi begynner å bli vant til syklusen nå – børsene faller, panikken brer seg, EU har toppmøte og «Merkozy» lanserer en utilfredsstillende redningspakke på overtid slik at situasjonen roer seg en liten stund. Så bryter kaoset løs på nytt. Til å begynne med tok en slik runddans noen måneder. Nå er vi nede i dager.

Hvis late grekere var euroens største problem, ville krisen vært løst for lengst. Men det begynner å gå opp for stadig flere at det ikke er sør-europeisk uansvarlighet som er roten til alt ondt. Det er selve euro-samarbeidets konstruksjon.

Poenget med en valutaunion er – og dette bør ikke komme som en overraskelse på noen - å sørge for at valutaen kan bevege seg raskt og uhindret dit hvor den gjør mest nytte for seg, i dette tilfellet til EUs periferi.

Planen har fungert nøyaktig som forutsatt. Kapitalen har oppskriftsmessig strømmet fra sentral-Europa til GIPS-landene (Hellas, Italia, Portugal og Spania). Når markedet rammes av usikkerhet og pengestrømmene stanser opp, la oss helt tilfeldig si som følge av at amerikanske storbanker går over ende, er periferien plutselig i trøbbel. De relative prisene må ned, men de effektive virkemidlene for å få det til å skje finnes ikke.

Et uavhengig land kunne devaluert valutaen sin. Det har ingen av euro-landene mulighet til. Man kunne tillatt prisene å stige noe i de sentrale delene av euro-sonen. Det er et alternativ som får tyskerne til å se fanden (eller mer presist Hitler) på veggen.

Felles finanspolitiske virkemidler kunne virket utjevnende, men EU er som kjent ingen stat. Intern deflasjon og hardhendt kuttpolitikk står dermed igjen som periferiens eneste mulighet til å redusere priser og lønninger relativt til resten av euro-sonen. Det finnes ingen sikrere oppskrift på en langvarig økonomisk depresjon.

Det ville selvsagt hjulpet på situasjonen om budsjettdisiplinen i Hellas var bedre. Redselen for at staten ikke skal klare å håndtere gjelda si forsterker muligheten for at det kan skje. Men i Italia, eller Spania for den saks skyld, er verken budsjettunderskuddet eller gjeldssituasjonen dårligere enn i en rekke andre EU-land.

Å tro at man skal gjenopprette tillitten i markedet gjennom å rette pekefingeren mot sør og be de om å skjerpe disiplinen er temmelig nytteløst, men det er dette hovedsporet de europeiske topplederne så langt har forfulgt.

Skal renten på sør-europeisk gjeld reduseres, må flere være villige til å kjøpe statsobligasjoner. Ingen vil stille seg i kø for det dersom risikoen for at staten går konkurs er overhengende.

I vanlige land har sentralbanken rollen som «långiver i siste instans», det vil i praksis si at de garanterer for gjelden. Men Den europeiske sentralbanken (ESB) får ikke lov til å oppføre seg som sentralbanker flest. Det er traktatsfestet at ESBs eneste rolle er å sørge for prisstabilitet og ikke være mottagelig for politiske signaler.

De siste månedene har de riktignok gått inn og kjøpt opp store mengde sør-europeiske obligasjoner, men gjeldsgarantien mangler. Den er nødvendig for at markedet skal gjenvinne tillitten. For å illustrere: Når Finland har høyere renter på sin statsgjeld enn Sverige, skyldes ikke det dårligere budsjettdisiplin, men at Finland er med i eurosonen hvor det ikke finnes noen «långiver i sist instans».

Skal en garanti være troverdig må dessuten sentralbanken være villig til å trykke penger for å forsvare den og holde rentenivået nede, selv om det kan bety noe høyere inflasjon. Tyskland steiler, men de fleste ser at inflasjon ikke er Europas problem akkurat nå. Tvert imot kunne moderat inflasjon bidratt til å redusere verdien av den enorme statsgjelden.

For bare noen måneder siden ville slike virkemidler vært avfeid som det glade vanvidd. Nå deles analysen av både kommentatorer i aviser som trykkes på rosa papir og statistikere i SSB.

I sin siste rapport «Økonomiske analyser» skriver de at det vil tvinge seg frem en løsning hvor ESB må ta rollen som långiver i siste instans, trykke penger og kjøpe statsgjeld fra de mest gjeldstyngede landene. I overført betydning - at sentralbanken må få lov til å gjøre det sentralbanker skal gjøre. Den siste krisepakken endrer ingenting på det.

Det er mange lærdommer å trekke ut av det som nå skjer i eurosonen. Den viktigste er kanskje at skal man ha en sentralbank, bør man også ha en stat.