"Hvis vi bare kunne overtale hver kineser til å øke skjortelengden med én fot, ville vi holde tekstilfabrikkene i Lancashire i aktivitet døgnet rundt."

Så uttalte, ifølge The Economist, en britisk skribent på 1840-tallet. Drømmen om det enorme kinesiske konsummarkedet er like levende i dag. Kina har 1,3 milliarder konsumenter. Siden 1980 er det private forbruket 13-doblet, noe som tilsvarer en vekst på 9 prosent årlig. I høst kunne den asiatiske utviklingsbanken (ADB) fastslå at den asiatiske middelklassen hadde økt fra 0,8 milliarder i 1990 til 2,8 milliarder nå.

Statistikken understøttes av faktiske observasjoner. Fra sykkel via moped til bil i Beijings nå tilstoppede transportarterier. Skoger av høyreiste boligtårn med vestlig standard. Etablering av stadig flere brand stores for luksusmerker slik at klassereisen kan flagges for all verden.

LES MER: E24-spaltist Lars-Kåre Legernes om luksusshopping i Kina

Veksten skal fortsette. Kinesiske myndigheter har ambisjoner om 8 prosent BNP-vekst, tilsynelatende også viljen og evnen til å levere dette, og dessuten uttalte ambisjoner om å vri mer av etterspørselen over mot forbruk. Da er det ikke overraskende at vestlige produktleverandører får vann i munnen av utsiktene til å erstatte stagnerende forbruksmarkeder i vesten med raskt voksende asiatiske markeder.

Middelklassemyten brister imidlertid i møtet med virkeligheten.

For det første: Hva slags middelklasse er det snakk om? Ifølge ADB er middelklassen dem som har 2-20 dollar/dag å rutte med. Det er her brorparten av de 2,8 milliardene hører hjemme. Bare 60 millioner kinesere (4 prosent av befolkningen) hadde over 20 dollar/dag (hva ADB kaller "affluent"). Til sammenlikning var gjennomsnittsinntekten for Vest-Europas nesten 400 millioner innbyggere over 90 dollar dagen.

Tilsvarende har en tredjedel av Kinas befolkning – rundt 400 millioner –mindre enn 4 dollar dagen å leve for. Lavt prisnivå og stort innslag av naturalhusholdning strekker disse 4 dollarene lengre enn hos oss, men noe middelklasseforbruk gir det ikke. Kinesiske forbruksundersøkelser viser at selv med inntekter over 20 dollar dagen er det bare én av ti som har bil. I industrilandene har middelklassen bil. Store deler av Kinas såkalte middelklasse ville vært kvalifisert for sosialstøtte i vesten.

Men dette er en statisk betraktning, vil noen innvende. Veksten skal jo fortsette. Det er riktig, men konsumfesten er likevel langt unna.

La oss starte med en enkel regneøvelse. I dag utgjør Kinas forbruk/innbygger 4 prosent av USAs. Dersom vi antar at Kinas forbruk fortsetter å stige med 9 prosent årlig, og USAs med 2½ prosent, må vi vente til 2037 før Kinas private forbruk er like stort som USAs, og enda 20 år før forbruket per innbygger er like stort. Alternativt: først om nærmere førti år vil gjennomsnittskineseren ha råd til dagens gjennomsnittsforbruk i USA.

Den enkle aritmetikken må dessuten modifiseres på tre punkter.

For det første tilsier all erfaring at trendveksten vil avta når inntektsnivået øker. Det er lettere å øke produktiviteten mye når den er lav enn når den er høy. Konjunkturelle forhold forsterker dette: Kina har de siste årene blåst opp investeringene for å holde aktiviteten oppe. Dette vil gi lavere marsjfart fremover. Om vekstforskjellen mellom USA og Kina reduseres med 2 prosentenheter, blir ikke konsum/innbygger likestilt før i 2075.

For det andre er det neppe konsumvareprodusentene som skal juble mest over veksten, for konsumvarer produserer Kina selv. Med unntak av varer for de få – som luksusvarer eller nisjeprodukter (franske oster?) – vil massemarkedet (også for "middelklassen") i all hovedsak betjenes av egen industri. Utenfor Kinas grenser er det primært råvare- og investeringsvareprodusentene som vil møte økt etterspørsel.

Dette forsterkes av et tredje poeng, nemlig at forbruket over tid vil vris mot tjenester, slik vi har sett i andre land tidligere. Disse tjenestene vil Kina i all hovedsak levere selv.

Et fjerde, og helt fundamentalt spørsmål, er om Kinas formidable vekst i det hele tatt kan fortsette. Kina bruker 60 prosent av alt kull i verden og står i følge amerikanske EIA for 22 prosent av de globale CO2-utslippene.

Misforstå meg rett: Kina vil stå for en stigende del av verdens forbruk fremover. Men foreløpig er det relativt sett få som kan klassifiseres som middelklasse etter vestlig målestokk. Og mye av det som skal forbrukes, vil bli produsert innenlands.

Begge deler taler for en solid porsjon nøkternhet når markedspotensialet skal anslås. Denne nøkternheten er for øvrig ikke bare relevant for norske konsumvareprodusenter, men også for kinesiske boligprodusenter, som ser ut til å ha gått skoa av seg for å dekke opp en etterspørsel som ennå ikke er der.