Hvem har ikke hørt det? Norge skal være et foregangsland i klimapolitikk og overoppfylle sine Kyoto-forpliktelser. Faren med å stikke seg ut slik er at man kan bli tatt på alvor og endog sett litt nærmere efter i sømmene.

Nettopp dette gjorde New York Times i en reportasje den 22. mars (krever registrering). Artikkelen pekte på en del ting som kan fortone seg paradoksale. Norge er verdens tredje største oljeeksportør og bidrar således formidabelt til verdens forsyning av fossile brensler, en av hovedkildene til utslipp av karbondioksyd. I tillegg har Norge mye tungmetallindustri som både slipper ut karbondioksydog legger beslag på vannkraft som kunne erstatte kullkraft. Slikt tar seg ikke godt ut for miljømoralens voktere. At oljen ville flomme likevel selv om den ikke kom fra Norge, og da heller bli produsert med større utslipp av karbondioksyd er en nyansering som ikke alle har like lett for å ta. Heller ikke det at klimagevinsten blir liten hvis aluminiumsverk flyttes fra Vestlandet til Dubai og drives med gasskraft.

Å skulle redde verden er jo langt på vei en norsk folkesykdom

Siden utslippene av klimagasser er et globalt problem og det ikke spiller noen rolle hvor de kommer fra, er det fornuftig å redusere disse utslippene hvor enn det måtte være billigst. Slike reduksjoner er som oftest billigere i utlandet enn i Norge, og da særlig i utviklingsland. Dette har miljømoralens voktere begrenset sans for. Å kjøpe seg fri fra egne synder hvor det måtte være billigst lyder jo ikke så veldig moralsk.

Tidlig i 1990-årene, da internasjonale klimaforhandlinger ble satt på dagsordenen, innså fremsynte norske politikere og embetsmenn at dette ville stille Norge overfor formidable utfordringer. De skjønte at norsk oljeproduksjon og norsk levestandard med all sannsynlighet ville øke formidabelt de nærmeste tiårene, med alt hva det måtte innbære av økte utslipp av karbondioksyd. Dessverre mannet de seg ikke opp til å la være å undertegne Kyoto-avtalen. I stedet medvirket de til å få til ordninger som ville minimere skaden, ikke minst bestemmelsene om at land kunne oppfylle sine forpliktelser ved å kjøpe klimakvoter fra andre land.

Norske embetsmenn er nå travelt opptatt med å minimere skaden. De forsøker å kjøpe klimakvoter hvor enn de kan fåes billigst. Dagens Næringsliv har satt søkelys på en del påtenkte transaksjoner. Det er særlig klimakvoter fra et vannkraftprosjekt i Kina som har vært diskutert. Kraftverket er i det nærmeste ferdig, men det blir påstått at det mangler litt penger for å få startet det opp. Ikke alle er like imponert over klimagevinsten av dette prosjektet. Selv om alle formaliteter går i orden, deriblant godkjenning fra et tilsynelatende tannløst FN-panel, vil dette kunne bli en tung bør høyt oppe på den miljømoralske bane.

Rollemodellen som foregangsland har også satt en del griller i hodet på noen lokale politikere. Den spilles jo mest overbevisende hvis man pålegger seg selv oppofringer og ubehageligheter i den gode saks navn. Det har dukket opp forslag om å pålegge bilistene avgifter for parkering ved kjøpesentra hvor det ellers er god plass, og en ekstraskatt på bensin og diesel har vært på tale, som om de ikke var skattlagt nok fra før. De norske skattene på bensin er på cirka 60 prosent av utsalgsprisen, som er nær verdenstoppen, ifølge statistikk fra International Energy Agency i Paris. Mer skatt på flyreiser har også kommet på tale. Dette er symbolpolitikk og kun interessant som moralsk positur. For klimaproblemene betyr den omtrent null og nix; i den grad de er menneskeskapte blir den saken avgjort helt andre steder enn i Norge. Om lag 7 millioner kinesere blir bileiere for første gang hvert år. Det planlegges ferdigstilt 97 nye flyplasser i Kina før år 2020.

En mulig utvei av Kyoto-uføret er rett og slett å la være å oppfylle Kyoto-forpliktelsene. Avtalen inneholder ingen straffemekanismer mot dem som så gjør, og Norge ville antakelig befinne seg i et godt selskap. Alt tyder på at flere land ikke kommer til å oppfylle sine Kyoto-forpliktelser. Blant disse er Japan og Canada. I alle tilfeller bør vi legge foregangsrollen til side. At den kan være fristende for enkelte politikere er forståelig. Å skulle redde verden er jo langt på vei en norsk folkesykdom. Vi får håpe den ikke er uhelbredelig.

Les også kommentaren fra Erling Dokk Holm: Frp frykter klimakunnskap

..og kommentaren fra Siv Jensen: Nå får vi kjeft får klimapolitikken igjen