Sum sum sum. Det summer mye hjemme på berget om dagen om hvordan vi skal forholde oss til EUs fornybardirektiv. I god EØS-ånd er diskusjonen kokt ned til spørsmålet om hvor mye vi blir juridisk forpliktet til å øke forbruket - og dermed produksjonen - av fornybar energi. De aller fleste klager over at den stor stygge EU-ulven ikke skjønner noe som helst av tilstandens fortreffelige tilstand her oppe. Vi er jo allerede flinkest i klassen!

For mens EU skal opp til 20 prosent fornybart i gjennomsnitt, ligger vi allerede langt over 50. Det er med andre ord de andre som henger etter. Ytterligere 14 TwH innen 2020 vil bety så mye mer strøm at prisene vil dale. Dessuten har vi altfor dårlig overføringskapasitet. Hva med for eksempel nye gasskraftverk med CO2-fangst? Og nettet, da? Ille mye kabler, 'a gitt!

Noen klarer heller ikke helt å skjule smilet i munnviken: For i miljøets navn - hvilke fosser skal vi ta kverken på? For det må vi når offshore vindkrafti ikke kan stå ferdig før om lenge! Og fysj av meg så dyrt det vil bli. I hele 17 måneder la Kristin Halvorsen ned veto mot EUs klimapakke fordi hun ikke hadde penger nok. Mon tro om ikke den virile italienske statsministeren Silvio Berlusconi har fått øynene opp for SV-lederen fra Norge. For sammen sto de to tett på barrikadene mot slike urimelige krav fra Brussel.

"Vi må høre med EU-Kommisjonen om de mener alvor," ropes det. Vil de virkelig kreve like mye innsats fra oss som allerede ligger milevis over de skitne britene, polakkene og belgierne? Ikke rart regjeringens utskremte forhandlere er observert listende rundt og rundt i Schumann-rundkjøringen i EU-kvarteret der de venter på å få snakke med en maltetisk saksbehandler. Ser de oss? Har de tid til oss? Hvor mye vil de kreve av oss? Mer enn svenskene? Hysj! Ikke snakk så høyt!

I mellomtiden kan EU-motstander og nysvøpt lobbyist Åslaug Haga steke seg i EU-fettet: Hipp hurra for unionen, skriver hun i Dagsavisen. Bare sånn for å understreke at Norge er et fritt land og alle de andre i en fæl union. Men denne fæle unionen skal altså bruke 2000 milliarder kroner over de neste tolv årene på utstyr til fornybarindustrien. Og de skal Åslaug nå ha kloa i. Nei til unionen, altså, men ja til penga! Hva gikk galt med oppdragelsen der i gården? Var det norske verdier eller norske subsidier hun var oppdratt på?

La oss gjøre et bitte lite eksperiment: La oss tenke oss, i noen få minutter, at vi er fra et lite pannekakeflatt land på kontinentet med en andel sluttbruk av fornybar energi på knappe 2 prosent. Så tett befolket at solen knapt skinner gjennom og med en kyststripe så lang som fra Sandvika til Drammen. Og ikke minst; en statsgjeld på over 80 prosent av brutto nasjonalprodukt. Dommen fra EU er å seksdoble forbruket av fornybar energi tolv år. Fra to til tolv prosent. What to do?

Gjemme seg i sanden? Stritte i mot? Klage? Gå til sak? Be om unntak? Nedlegge veto? Nei, faktisk ingen av delene. For med en gang Kommisjonen la frem kravene i januar 2007, satte den belgiske regjeringen i gang arbeidet med å innhente anbud til å bygge verdens største offshore vindpark. Første runde tildeling var på plass allerede i september 2008, og utenfor landets eneste sandstrand, mellom Knokke og Ostende, står de første vindmølleparkene og genererer kraft allerede den dag i dag.

Planen er å bygge ytterliggere 500 vindmøller, til en pris på 5 milliarder euro som skal produsere opp mot 3000 megawatt - nærmere 20 prosent av Belgias kraftproduksjon. Så i stedet for å seksdoble produksjonen av fornybar energi, 20-dobler belgierne den. Flere enn ti nye store industriselskaper er født. Mange i samarbeid med hollandske, britiske og norske partnere. Hundretalls av arbeidsplasser skapt. Allerede i 2014 vil vindparken produsere 1360 kilowattimer årlig som tilsvarer strøm til 350 000 hjem. Verre er det ikke.

La oss til slutt tenke to minutter på hvorfor Belgia går med på EUs krav, i stedet for å tenke som oss nordmenn. Jo da, de ligger etter, men de tar ikke rennafart og overser hele grunntanken bak EUs energi- og klimapakke: At Europa skal gå i bresjen for å vise verden at de rike landene skal gjøre sitt for å redusere klimagsassutslippene. At alle land skal øke sin fornybardel med 5 prosent og deretter i henhold til størrelse på økonomien. Hele klimapakken ble faktisk vedtatt på rekordtid nettopp fordi Europa skulle stille sterkere under klimaforhandlingene i København. Godt er det at ikke alle land i Europa tenker som oss. For da hadde ikke Europa kunnet legge sin politiske og økonomiske tyngde sammen og øvd det presset de gjør i dag mot de store utslippslandene som USA, India, Kina, Japan og andre.

EØS bidrar i dag faktisk som en sinke på områder vi ikke liker. Fornybart, kvotehandel, NOx-utslipp - ja, alle de viktigste miljøkrav og driverne for den nye økonomien - de som skal redde verden ut av finanskrisen og sørge for at vi får noe å leve av når oljen renner ut eller blir for kostbart å brenne. Vi kommer på hæla og går glipp av EUs drahjelp. Dette er EØS-tilværelsens summende realitet. En realitet vi får håpe Regjeringens forskningsbaserte utredning om EØS-tilstanden tar tak i.