Efta overvåkingsorgans, ESA, godkjenning av Regjeringens finansiering av pilotprosjektet for fangst av CO2 på Mongstad, ryddet en viktig barriere av veien for at Norge kan bygge verdens første gasskraftverk med fangst og lagring av CO2 (CCS). I et globalt perspektiv er det helt vesentlig at denne teknologien skyter fart og blir benyttet verden over, skal vi klare å reversere klimaendringene. Men vi må teste ut en lang rekke fangst- og lagringsmetoder for å få redusert kostnadene, og sist, men ikke minst, sørge for at folk flest forstår det store reduksjonspotensiale fangstteknologien står for og at det kan gjøres på en sikker og miljøvennlig måte.

EU spiller en stor oppgave i denne sammenheng. I disse dager er Europakommisjonens forslag til EU-direktiv om geologisk lagring av CO2 inne i en avgjørende fase i EUs beslutningsorgan Ministerrådet (hvor alle EU-landenes regjeringer er representert) og Europaparlamentet (med 782 direkte valgte parlamentarikere fra alle EU-landene). Målsetningen er at dette og de andre direktivene i EUs energi- og klimapakke, (som bl.a. økt forbruk av fornybar energi og utvidelse av kvotehandelsdirektivet), skal vedtas før utgangen av 2008. Da vil EU kunne innta en offensiv rolle under FNs klimaforhandlinger i København i 2009, og bidra til å legge grunnlaget for en ambisiøs, men realistisk global avtale om reduksjon av klimagasser i perioden 2012 – 2020.

I tillegg til det globale perspektiv er EUs behandling av regelverk for fangst og lagring av CO2 særdeles viktig for Norge. For et land med store petroleumsforekomster vil EUs regelverk gi landene som importerer oljen og gassen vår mulighet til å fortsette og brenne fossile kilder uten å slippe ut store mengder CO2 i atmosfæren. Det dreier seg faktisk om salgsverdien av petroleumsressursene våre! Det var nettopp dette Olje- og energidepartementet la vekt på i sin første notifisering av pilotprosjektet på Mongstad til ESA: Regjeringens investering i CO2-rensing var basert på en kommersiell vurdering om at Norge skal kunne utnytte petroleumsresursene på norsk sokkel i en karbon-begrenset verden. Ikke nok med det. Mange mener også det er nettopp eksport av CO2-renseteknologi som norsk industri – og Norge - skal leve av når oljen og gassen en gang fases ut eller tar slutt.

Vår tilknytningsform til EU tillater oss imidlertid ikke å delta i EUs beslutningsorgan hvor direktivet for geologisk lagring av CO2 i disse dager blir diskutert, forhandlet og til slutt vedtatt. I praksis vil det si at ingen norske embetsfolk eller politikere har adgang til Ministerrådets møter – og får sågar ikke se referatene fra de kontinuerlige forhandlingsmøtene. Heller ikke finnes det norske representanter i Europaparlamentet, som har samme beslutningsmyndighet som Ministerrådet. At myndighetsrepresentanter og folkevalgte fra EU-landene nå sitter og bestemmer i hvilken grad vi kan utnytte våre egne petroleumsforekomster i fremtiden, uten at vi selv deltar, må kunne sies å være en absurd situasjon.

Denne situasjonen ønsker nå Regjeringen å gjøre noe med. Den vil forsøke å oppveie for at den selv ikke har anledning til å bidra til debatten og forhandlingene i EU. Så vidt vi vet skal den sette i gang en omfattende kampanje rundt i Europa til høsten for å bidra til at EU-direktivet blir vedtatt i Ministerrådet og Europaparlamentet. Det er et svært kjærkomment initiativ. Her følger et forslag til en slik informasjons- og lobbystrategi:

1. Det viktigste Norge og Regjeringen kan gjøre er å investere i og bygge fullskala CO2håndteringsanlegg på Mongstad og Kårstø. Seeing is believing – og det er et stort behov for å bevise at fangsteknologi kan bygges i stor skala, og at den fungerer. Storskala fangst-, transport- og lagringsteknologi vil gi viktig industriell erfaring og bidra til å redusere kostnadene ved de neste anleggene. Regjeringen bør sørge for at prosjektene blir inkludert i EUs nært forestående nettverk for demonstrasjonsanlegg for CO2håndtering, og dermed kunne bidra til teknologi- og kunnskapsoverføring slik at andre kan dra nytte av våre erfaringer.

2. Dernest bør Regjeringen sette i gang en omfattende informasjonskampanje fokusert på erfaringene med lagring av CO2på Sleipnerfeltet. Her har myndighetene en stor oppgave i å formidle på en pedagogisk og lettfattelig måte hva som skjer med CO2’en når den er forsvarlig lagret under havbunnen og at lekkasjer ikke forekommer. At det ikke er statens eget eide oljeselskap som er ansvarlig for å overse sikkerheten, men derimot offentlige myndighetsorganer i nært samarbeid med ledende europeiske geologiske forskningsorganisasjoner, er også viktig.

3. Regjeringen bør utpeke et antall sentrale EU-land med tanke på å etablere kontakt mellom myndigheter, industri, forsknings- og miljøorganisasjoner. Sverige og Danmark vil være viktige steder å begynne – da våre nærmeste naboland frem til nå har utvist liten interesse for CO2-håndtering, for å si det mildt. Det kan virke som den danske regjeringen sitter fortsatt på gjerdet og vegrer seg for å mene noe som helst – godt hjulpet av dansk vindkraftindustri som ser på CO2-håndtering som en konkurrent til å få nyte godt av offentlige støtteordninger. Tyskland, Polen, Storbritannia og Belgia er EU-landene med størst behov for CO2-renseteknologi pga stor avhengighet av elektrisitet fra kullkraftverk. Mens myndighetene i Storbritannia allerede har igangsatt et fullskala demonstrasjonsanlegg, er det få initiativ å spore hos myndighetene i de andre landene.

4. Utfordringen i EU-landene, med unntak av Storbritannia, er at CO2-håndtering ikke står høyt på den politiske dagsorden og at nødvendig finansieringsstøtte fra myndighetene ikke er tilgjengelig. Det letes derfor hardt etter måter å finansiere et Europeisk Flaggskip-program med ti til tolv fullskala demonstrasjonsprosjekter. Foreløpig diskuteres det fire muligheter: i) øremerking av inntekter fra myndighetenes auksjonering av utslippskvoter, ii) allokering av ekstra utslippskvoter, iii) feed-in-tariffer for elektrisitet produsert fra fossilt brensel med CO2-håndtering, og iv) en prisgaranti per tonn CO2 lagret trygt under bakken. En norsk holdning til disse alternativene bør legges frem i EØS-komiteen og EØS-rådet til høsten, foruten å formidles til sentrale aktører i Parlamentet og Ministerrådet.

Arbeidet for å få på plass renseteknologi i EU er inne i siste fase. Lykkes vi i Europa øker sjansene betraktelig for å lykkes i verden for øvrig. Regjeringen må nå komme på banen og vise "aktiv europapolitikk" i praksis. Både for klimaet og for sin egen lommebok.