Markedene håper at en leder i Italia skal stabilisere gjelden og at Den europeiske sentralbanken (ESB) skal annonsere ubegrensede kjøp av italienske statsobligasjoner for å holde renten nede. Forhåpningene kan være for store.

Mario Monti, økonomiprofessor og tidligere EU-kommissær, er ny statsminister i Italia etter Berlusconi. Markedet jubler, fordi han er en teknokrat som nyter god respekt internasjonalt og tenker ikke på gjenvalg. Dermed blir de nødvendige tiltakene lettere å implementere. Markedene liker også at italienske politikere framskynder arbeidet med 2012 budsjettet.

Men Mario Monti vil komme til å møte flere utfordringer. De nødvendige budsjettmessige innstrammingene er kanskje ikke like store som for eksempel i Hellas, men de vil uansett forsterke den negative utviklingen vi allerede ser i Italia. Restaurantene som Berlusconi besøker er kanskje fulle, men de offisielle tallene viser at økonomien allerede er i resesjon og det er en risiko for at vi overvurderer vekstutsiktene, slik vi gjorde med Hellas. Den økonomiske nedturen gjør gjelden enda tyngre å bære.

Budsjettbalansen er imidlertid ikke hovedproblemet i Italia, i motsetning til for eksempel USA. Det er den langsiktige vekstevnen - bæreevnen for statsgjelden - som er det største problemet. Dette skyldes delvis demografiske forhold, som lav fødselsrate og stadig flere eldre, men også lav produktivitetsvekst. Det første kan de ikke gjøre noe med på kort sikt, men det andre kan løses gjennom å vedta en rekke strukturelle reformer, som for eksempelt økt pensjonsalder og et langt mer fleksibelt arbeidsmarked som fratar arbeiderne opparbeidene rettigheter. Slike reformer er trolig vankeligere å få gjennomslag for enn et strammere budsjett.

Hvilke alternative scenarioer kan vi se for oss for Italia? Stabilitetsfondet EFSF kan ikke brukes til å redde Italia. Frankrike og Tyskland har ikke kapasitet til å berge Italia uten å risikere egen rating. IMF har heller ikke kapasitet til å redde Italia, og vi kan ikke regne med støtte fra Kina eller andre stater utenfor EU.  Dermed gjenstår vi med tre muligheter:

1. Italia redder seg selv. En samlingsregjering med et teknokratstyre klarer raskt å vedta og å implementere nødvendige budsjettiltak og strukturelle reformer. Markedet tror på dette og renten på italiensk statsgjeld kommer ned til bærekraftige nivåer.
2. Markedet tror tviler på at myndighetene klarer å stabilisere gjelden, men ESB holder statsrentene nede ved å kjøpe statsobligasjoner i storstilt skala. Den mest ekstreme varianten, som mange i markedet håper på, er at ESB fastsetter en minimumspris på italiensk statsgjeld og forsvarer denne minimumsprisen med ubegrenset kjøp av statsgjelden. Markedet kan ikke vinne over ESB i denne kampen fordi en sentralbank har monopol på å trykke ubegrenset med penger.
3. Markedet tror ikke politikerne klarer å stabilisere gjelden og ESB får ikke mandat til å gjennomføre kjøp i tilstrekkelige skala. Finanskrise forverres og euroen oppløses fra sin nåværende form.

Tiltakene under A er helt nødvendige for å roe markedene, men ikke nødvendigvis tilstrekkelige fordi det vil ta lang tid før resultatene blir synlige.

Hva med B? Mange håper at ESB skal vedta ubegrensede kjøp av italienske statsobligasjoner, men Tyskland er stor motstander av en slik løsning. Hvorfor? Fordi det ville redusere investorenes nedside forbundet med risikable investeringer og det ville belønne stater som ikke har orden i økonomien. I tillegg er det en frykt for hyperinflasjon som følge av pengetrykking.

Det siste er trolig en overdreven frykt, men den er likevel der. ESBs Jens Weidemann har nylig uttalt følgende: «The prohibition of monetary financing in the euro area is one of the most important achievements in central banking» and «specifically for Germany, it is also a key lesson from the experience of hyperinflation after World War I» .

Tyskland sørget for at det ble nedfelt et forbud i Lisboa-traktaten mot at ESB trykker penger for å finansiere statsgjeld. Det er ingenting som tyder på at Tyskland har endret mening i det siste.

Sannsynligheten for at ESB skal annonsere «ubegrensede» mengder kjøp av italiensk statsgjeld er derfor svært liten. Det beste vi kan håpe på er at alternativ A, muligens kombinert med begrensede kjøp av statsgjeld fra ESB, er tilstrekkelig for å stabilisere markedet. Hvis det ikke går er det alternativ C som blir utfallet.