Tidligere denne måned kunngjorde president Obama (New York Times 14. mai) at han ville fremskynde leteboring efter olje og gass på offentlig grunn, både på land og til sjøs.

Noe av dette er i det miljøbevegelsen ynder å kalle sårbare områder. Oljeutslippet i Mexicogulfen i fjor er i ferd med å bli glemt. Som ved andre oljeutslipp, ble virkningene forbigående; langtidsvirkningene må man lete efter i mikroskop.

En tilskyndelse til Obamas kunngjøring er de høye bensinpriser amerikanerne får oppleve som følge av prisøkningen på råolje. Skatt på bensin er i USA nærmest symbolsk, så endringer i råoljeprisen har relativt stor innvirkning på bensinprisen.

Og den er lav; i forrige uke tanket jeg bensin på Hawaii til litt over 4 dollar pr. gallon. Det synes amerikanerne er ille, men jeg syntes det var et røverkjøp; det blir ikke mer enn 6 kroner literen, mindre enn halvparten av hva vi må betale i Norge.

Men norske bensinpriser er ikke aktuell politikk i USA. Dermed kan vi se langt efter reduksjon i amerikanernes bensinforbruk og tilhørende utslipp av klimagasser.

Den gangen Obama kom til makten ble klimamenigheten her hjemme og andre steder en stund grepet av den illusjon at han ville få USA med på deres korstog for redusert forbruk av fossil energi og utslipp av kulldioksid.

En stund hadde han en plan for omsettelige utslippskvoter for kulldioksid, men den politikken ligger nu steindød.

Det skjer heller ikke noe stort andre steder på energifronten i USA; det meste er som før. Kan hende det ikke er noe i veien med Obamas ønsker, men utenom Kongressen kommer han ikke.

Dermed kan vi se langt efter noen ny klimapolitikk i USA. Obamas utspill om olje- og gassboringen taler også sitt tydelige sprog.

De politikere som tar inntrykk av fakta bør ta dette inn over seg. Det er en kjensgjerning at de norske utslipp av klimagasser ikke er mer enn noen få promille av verdens totale utslipp. Reduksjon i norske utslipp alene blir dermed uten virkning på verdens klima; de blir ikke noe annet enn symbolpolitikk og dertil en svært kostbar sådan.

Selv EUs tiltak har liten verdi så lenge både USA og verdens raskt voksende økonomier, og da først og fremst Kina, ikke er med på laget.

Uansett hva man måtte mene om menneskeskapte klimaendringer og deres konsekvenser, er det ikke til å komme forbi at norsk klimapolitikk er virkningsløs i den store sammenheng og tjener ikke til noe annet enn selvpining.