Dette gir en mulighet til å ta opp spørsmålet om økonomifagets forhold til virkeligheten og ’det ukjente’. Selv har jeg i 35 år vært overbevist om at Schumpeters øyeblikk ville måtte komme – helt siden jeg på Harvard Business School tok et kurs i økonomisk idéhistorie ved universitetets økonomiske fakultet. Tilfeldighetene ville at kurset ble holdt av en tidligere student og kollega av Schumpeter på Harvard som antagelig også var hans nærmeste venn, Arthur Smithies. Smithies skrev også Schumpeters nekrolog i Quarterly Journal of Economics.

Smithies’ kurs i økonomisk idéhistorie ble et semesterlangt kurs i schumpeteriansk økonomi. Det ble liksom ikke plass til noe særlig annet enn å snakke om Smithies’ tidligere lærer.

Midt på 70-tallet var lavpunktet i interessen for Schumpeter, det var stagflasjonens og monetaristenes storhetstid. Da min kone og jeg gikk til Harvard University Press for å kjøpe et eksemplar av hans banebrytende Theory of Economic Development, som de hadde utgitt i 1932, ble vi sendt til et lager langt ute på landet for å hente boken. Dette var noe forlaget hadde kastet dersom de ikke hadde hatt så billig lagerplass.

Det som skiller Schumpeter (og for øvrig også Marx) fra den likevektsteorien som i dag dominerer den politiske aksen fra høyre til venstre er at han setter mangelen på likevekt i sentrum av teorien. Kapitalismen er et system der velstand skapes nærmest som en utilsiktet bivirkning av entreprenørskap og ny teknologi. De som ikke klarer å holde innovasjonstakten oppe – enten det er bedrifter eller nasjoner – sakker ubønnhørlig etter i velstandsutviklingen.

Grunnlaget for dagens rådende økonomiske teori er et diametralt motsatt syn av Schumpeters. Selve kjernen i teorien som totalt dominerer i Norge i dag er verden slik den ville ha vært dersom menneskene holdt opp å finne på noe nytt, i slekt med den type "likevekt" man finner på en kirkegård, som en kollega av meg treffende uttrykker det.

Smithies’ budskap om Schumpeter fenget øyeblikkelig: det var jo slik verden så ut fra næringslivets synspunkt! Bedrifter må stadig innovere for å skape seg midlertidige monopoler for overhodet å kunne tjene penger.

Ettersom likevektsteorien sakte krøp inn i økonomisk teori søkte derfor Schumpeter i de siste 10 år av sitt liv i stadig større grad over elven Charles, som deler campus i to, til Harvard Business School der man studerer entreprenørskap og teknologi.

Hvor kommer så Snåsamannen inn i bildet? For det første fordi likevektsøkonomene forutsetter en verden som overgår Snåsamannens evner: de baserer sin teori på "perfekt informasjon" og "perfekt kunnskap om fremtiden". Dette gjør de ikke fordi de empirisk har observert at verden fungerer slik, men fordi dette er forutsetningene de måtte bygge inn for å kunne skape et økonomifag basert på fysikkfaget fra 1880-tallet (på modeller som fysikken selv for lengst har forlatt). Først valgte man altså å basere teorien på at økonomien er som et likevektssystem, og så bygget man inn de forutsetningene som måtte til for at verden skulle fungere slik.

Både perfekt informasjon, i praksis at alle mennesker på jorden vet det samme (hva skal vi med universiteter da?), og "perfekt kunnskap om fremtiden" er hinsides enhver Snåsamann. Det tragiske er imidlertid at denne likevektsteorien skapte en illusjon om at markedet er en harmoniskapende mekanisme. Det var et budskap som ble mottatt med åpne armer som et nyttig bolverk mot planøkonomien under den kalde krigen. At de nederste kortene i dette teoretiske korthuset mangler enhver kontakt med kapitalismens virkelighet overså man i stadig økende grad. Ryker de, ryker hele det teoretiske byggverket. Det var en slik teori politikerne og "markedet" etterspurte, og økonomifaget justerte sin produksjon etter denne etterspørselen.

Nå har finanskrisen vist oss hvor farlig likevektsteorier er, og de er like farlige i næringspolitikken. Økonomene hadde modellert et tjern som, etter en forstyrrelse slik som at man kaster uti en sten, automatisk vil søke likevekt. Isteden burde de ha modellert noe som kunne utvikle seg til et fossefall av fallende verdier.

Finanskrisen etter 1929 har to store teoretikere: Schumpeter, som forklarte hvorfor den oppstod (klynger av innovasjoner som en hovedårsak) og John Maynard Keynes som hadde medisinen mot den. Det andre poenget med sammenligningen med Snåsamannen er at begge disse to største økonomene i det 20. århundre hadde noe snåsamannsk over seg. De var begge også sosiale og kulturelle spradebasser, så unerdete at det grenset til det prangende.

For Schumpeter lå det en pre-analytisk "visjon" bak både grundere og bak god økonomisk teori (han selv er et godt eksempel). Det er ikke slik at grundere arbeider seg gjennom cash-flowanalyser for hundrevis av prosjekter før de bestemmer seg; de bestemmer seg for hva de vil gjøre og søker så argumenter og budsjetter som backer opp deres visjon.

Også Keynes’ familie og kolleger understreker hans enorme intuisjon, et fenomen som er nær beslektet med Schumpeters visjoner. Nærmere vår tid beskriver den amerikanske økonomen W. Brian Arthur teknologisk utvikling slik: Vi mennesker befinner oss som på et skip i tett tåke. En ny teknologisk mulighet manifesterer seg i tåken som en utydelig gestalt. Den som først oppfatter hva denne gestalten er og hva den kan brukes til, og så investerer, han har en stor sjanse til å vinne i det teknologiske kappløpet.

Mot denne virkelighetsforståelsen står dagens teori som, for å sitere Schumpeter, er basert på det banale syn at det er kapitalen i seg selv som er kapitalismens drivkraft. I likevektsøkonomien glimrer både teknologi og entreprenørskap med sitt fravær. De franske økonomistudentenes protestbevegelse betegner likevektsteorien som "autistisk". Den klarer ikke å fange opp at det skjer noe kvalitativt nytt. Det er derfor denne teorien potensielt er så skadelig for Norges velstand, og det er derfor det er så bekymringsfullt at det synes å være en økende grad av personalunion mellom Arbeiderpartiet og likevektsøkonomien.

Finanskrisen fikk likevektsteoriens korthus til å kollapse. Tar man Schumpeter på alvor, og det må man, fungerer økonomien slik den røde kortdronningen i Alice i Eventyrland beskriver verden: "Så fort må du løpe her for å stå stille". For å beholde samme levestandard må et land stadig innovere. Her ligger selve kjernen i Schumpeters budskap til oss om hvordan velferdsstaten kan bevares.

Vi må skape et næringsliv der forskere, ingeniører og grundere bygger schumpeterianske visjoner og ekspedisjoner inn i det ukjente. Dette vil ikke skje uten en bevisst politisk satsning. Ikke alle vil lykkes, men en slik prøving og feiling er en sentral del av systemet selv.

Til forsiden