I disse dager utgis Keynes' hovedverk på norsk. Jens Stoltenberg gir sitt bifall og proklamerer at han er keynesianer.

John Maynard Keynes' «The General Theory of Employment, Interest and Money», som utkom i 1936 er ved siden av Adam Smiths' «Wealth of Nations» det enkeltverk som har hatt størst betydning for utviklingen av økonomifaget og økonomisk politikk.

Keynes’ teori gir særlig innsikt i etterspørselssidens betydning for økonomiske sykler og statens muligheter til å drive motkonjunkturpolitikk. Keynesiansk politikk stod særlig sterkt i de første tiårene etter andre verdenskrig og sterkere i Europa enn i USA.

Norske samfunnsøkonomer, herunder Jens Stoltenberg, har vært og er spesielt glade i Keynes.

Keynes blir kategorisert som en venstresideøkonom på grunn av hans sterke tro på statens inngripen i økonomien, men det finnes også tilhengere på høyresiden. Forskjellen på venstreside- og høyresidekeynesianere er grovt sett at de førstnevnte gjerne vil øke statlige utgifter for å stimulere økonomien i krisetider, mens man på høyresiden i stedet vil gi skattelettelser.

Det er liten tvil om at Keynes’ teori gir viktig innsikt i makroøkonomi og grunnlaget for økonomisk politikk, men hans lære gir langt fra noen oppskrift på å løse alle økonomiske utfordringer. Det er heller ikke slik at utjevning av sykler er eneste mål for den økonomiske politikken. Andre mål er økonomisk vekst, omstillingsevne og fordeling. Disse målene står delvis i motsetning til hverandre.

Økonomisk politikk kan derfor ikke ha et enøyd fokus på etterspørselssiden og utjevning av sykler.

En sentral kritikk mot keynesianismen er at stimulansepolitikk i krisetider hindrer nødvendige omstillinger i økonomien og skaper ulønnsomme investeringer. Den fremste eksponenten for denne kritikken er Friedrich Hayek, som er nobelprisvinner, økonom av den østerrikske skolen og blir sett på som den moderne markedsliberalismens far.

I etterkant av finanskrisen i 2008 og den pågående statsgjeldskrisen, pågår det en omfattende økonomisk ideologisk debatt både om årsakene til krisen og veien ut av den. Det er langt fra åpenbart at manglende statlig inngripen er årsaken til krisene eller at mer statlig inngripen og kontroll er veien ut av dem.

Vi må huske at opptakten til finanskrisen var subprimelån i USA. Det var et politisk initiert tiltak for boligmarkedet som innebar at ubemidlede i realiteten kunne oppta lån uten ansvar for tilbakebetaling ved bare å levere nøkkelen tilbake til banken ved betalingsvansker.

I Europa ligger mye av årsaken til statsgjeldskrisen, som jeg tidligere har omtalt, i at statene de siste 20 årene har forsøkt å motvirke strukturproblemer med stimulansepolitikk, altså keynesianisme.

I stedet for å forlese oss på Keynes, må vi ha et nyansert syn på de økonomiske utfordringene. Også i Norge er det utfordringer å ta tak i med hensyn til konkurranseevne og kostnadsnivå. Kostnadsnivå og konkurranseevne er et spørsmål om effektivitet, lønninger, skatter, avgifter og reguleringer, utdannelsespolitikk og innovasjon – i tillegg til handlingsregelen for innfasing av oljepenger.

Kort sagt må det legges betydelig vekt på tilbudssiden i økonomien, og der kan ikke Keynes hjelpe oss så mye.

I denne sammenheng må vi ikke glemme at det er økonomiens langsiktige vekstkraft som skaper grunnlaget for velferdsstaten. Uten fokus på de harde verdiene, oppnår vi heller ikke de myke.