Utviklingen de siste fem årene har imidlertid gjort meg immun både overfor prognoser for oljeprisen, og overfor tilhørende beregninger av hvordan høyere oljepriser vil påvirke global aktivitet.

Høsten 2003 besøkte jeg og noen kollegaer ett av verdens mest kompetente miljøer for analyse av oljemarkedet. I løpet av tre timer gikk analytikerne gjennom tilbud og etterspørsel, lagersituasjon og politiske forhold. Konklusjonen var klar: Våren 2004 kom oljeprisen til å søkke som en stein, og ikke en kraft i verden ville kunne stoppe fallet. Da var oljeprisen 25 dollar fatet. Våren 2004 passerte den 35, og som kjent stoppet den ikke der. Analysemiljøet – som skal få forbli anonymt – var ikke alene. På samme tidspunkt lå terminprisene de neste 4-5 årene godt under 30 dollar fatet.

Omtrent på samme tid lagde både OECD og IMF modellbaserte beregninger som viste hva høyere oljepriser ville bety for den økonomiske aktiviteten. Å referere alle, gir liten mening, men eksempelvis anslo IMF høsten 2000 at hver 10 dollar økning i oljeprisen ville redusere BNP i industrilandene med 0,4 prosent. De 100 dollarene økning vi har fått siden da, skulle således ha brakt industrilandene i kne. Der er riktig nok USA nå, men det skyldes subprime-lånene, ikke olje.

Hvorfor bommet alle? Hovedårsaken er at man undervurderte den sterke veksten i vekstøkonomien. De 2½ milliardene innbyggere i India og Kina dobler sin kjøpekraft omtrent hvert tiende år. Forbruket – av blant annet biler og boliger – øker tilsvarende. Dernest bommet man på oljeprodusentenes muligheter for å øke tilbudet. Med en femdobling av prisene skulle man tro at oljeselskapene ville investere alt hva remmer og tøy kunne holde i ny kapasitet. Delvis skjer dette, men det monner ikke. Dels er mange provinser "modne", man finner ikke ny olje, og dels fordunster penger til nye prosjekter i kapasitetsskranker og stigende kostnader. De siste fem årene har de store oljeselskapene økt investeringene med 16 prosent årlig, men brorparten – 11 prosent årlig – har gått bort i økt prisvekst på vareinnsatsen.

Siste årsak til bommen er dollarfallet. Handelsveid er dollaren svekket 25 prosent de siste fem årene. IMF anslo nylig at dette alene har løftet oljeprisen med 30 dollar/fat. Tre faktorer ligger bak: Billigere dollar betyr økt kjøpekraft for andre land og dermed økt etterspørsel, blant annet etter råvarer. Dollarfall betyr kursstyrking og lavere renter for andre valutaer, og dermed mer likvide penger som jakter på plasseringsalternativer, herunder råvarer. Og fallende dollar betyr økt inflasjon i USA, som man kan sikre seg mot ved å kjøpe råvarer.

Olje er verdens viktigste råvare. I fjor tilsvarte verdien av den samlet oljeproduksjon vel 4 prosent av globalt BNP. Ingen andre råvarer er i nærheten. Verdien av all maisproduksjon utgjør for eksempel 0,2 prosent av globalt BNP, verdien av all kobberproduksjon noe tilsvarende. Oljens store betydning betyr at selv små prisendringer vil ha store konsekvenser for inntekt, kjøpekraft og etterspørsel. Og nå har prisendringene vært enorme.

Oljeprisendringene rammer ulikt. I USA er avgiftsnivået lavt og oljeprisendringer slår rett gjennom i pumpeprisen, i mange land i Asia, som Indonesia og Malaysia, subsidieres bensinen, slik at forbrukerne skjermes for endringer i oljeprisen. Også i Norge blir vi på et vis også skjermet, siden avgifter utgjør store deler av pumpeprisen på bensin. Mens bensinprisen er omtrent tredoblet på fem år i USA, har den bare økt med knapt 40 prosent i Norge.

Følgelig blir også konsumvirkningene annerledes. I USA tar bensinregningen nå 4 prosent av folks inntekter, dobbelt så mye som for få år siden. På kort sikt er bensinetterspørselen nokså gitt. Man har den bilen man har, og skal til og fra jobb, skole og butikk. Da må man kutte ned på annet forbruk når bensinprisen stiger. Slik virker økte bensinpriser innstrammende. Men på lengre sikt vil man selvfølgelig forsøke å vri forbruket over i mindre energiintensiv retning, for eksempel ved å bytte til en mindre bil. Faktisk viser tallene at prisøkningene virker. De siste tre årene har bensinforbruket falt med rundt 1 prosent årlig, tross forbruksvekst på 2-3 prosent. Selv bilglade amerikanere tilpasser seg, bare regningen blir høy nok.

Akkurat slik mangedoblingen av oljeprisen på begynnelsen av 1970-tallet satte i gang omfattende energisparing og –effektivisering, vil siste fem års femdobling gi sterke utslag både på etterspørsels- og tilbudssiden. Vi vil vri etterspørselen i mindre energiintensiv retning, og vi vil vri etterspørselen vekk fra olje og gass, og over mot andre, og kanskje også renere, energibærere. (Men kull har ikke steget like mye i pris som olje.) Tilsvarende gir priser langt over 100 dollar fatet sterke insentiver til produsenter av alternativ energi om å øke forsknings- og investeringsinnsatsen. Atomkraft hentes ut av møllposen, og vindkraft blir vesentlig mer lønnsomt.

I mars anslo OECD at det var mulig å begrense den globale oppvarmingen til pluss 2 grader, gitt at CO2-utslippene toppet ut i 2015, og deretter ble halvert innen 2050. Dette ville kreve en global karbonpris på USD 155/tonn i 2050, tilsvarende rundt USD 20 per fat olje. Siden da har oljeprisen steget med 25 dollar fatet. Ifølge terminprisene skal den holde seg på dagens nivå til i hvert fall 2015. Slik sett er markedet i ferd med å gjøre den jobben klimakvotene og karbonprisingen skulle gjøre.

Riktig så enkelt er det selvfølgelig ikke, men det blir galt å undervurdere den kraft som ligger i så høye priser vi nå observerer. DnB Nor er enig med terminmarkedet, i den forstand at vi venter oljepriser rundt dagens nivåer frem til 2015. Men vi bør være ydmyke for at vi kan undervurdere dynamikken i markedet, både på etterspørsels- og tilbudssiden. De samme analytikerne som var overbeviste om en langsiktig oljepris på 25 dollar fatet er nå like overbevist om det femdobbelte.

En joker er dollaren, som er på sitt svakeste siden krigen. En betydelig dollarstyrking vil trolig også innebære et betydelig fall i oljeprisen.

Derfor: Å basere klima- eller pensjonspolitikken på dagens høye oljepriser kan vise seg å være en lite robust strategi.