Slutten på tiåret skapte naturlig nok langt fra så mye oppstyr og refleksjoner som et tusenårsskifte, men en interessant vinkling på det oppgjøret vi fikk var hvor forskjellig oppfatningene av tiåret var selv i en globalisert verden.

Mitt hovedanliggende er det økonomiske. Lille julaften fyltes Aftenpostens forside av meldingen om "Nordmenns Gylne Tiår" i tre kulepunkter: 1. Formidabel lønnsvekst, 2. Kraftig økt kjøpekraft (med mindre den kraftige lønnsveksten skjer under en gigantisk inflasjon sier jo disse to utsagnene akkurat det samme), og 3. Større flatskjermer.

Det var i og for seg ikke noen feil i Aftenpostens analyse, men det står bare i veldig stor kontrast til de svært dystre perspektivene som kom i fokus andre steder.

Samme lille julaften slo en kvinnelig spaltist i Washington Post til med artikkelen ”Det neste årtiet fra helvete?”. I motsetning til i Norge hadde dette årtiet hadde vært riktig ille, men det var da all grunn til å tro at det neste vil bli enda verre. Omtrent samtidig erklærte Time Magazine 00-tallet ”det verste tiåret noensinne”, en svært kraftig karakteristikk.

I romjulen foreslo Paul Krugman i New York Times at tiåret skal kalles ’the big zero’, det store nullet fordi USA ikke oppnådde noe og ikke lærte noe. Han viser spesielt til at null prosent av det Obamas sjefsøkonom Larry Summers påstod har vist seg å være riktig.

En annen spaltist i Washington Post skriver om ”Årtiet vi ikke så komme”, tiåret da man forstod at man virkelig kan ha vondt av hva man ikke vet. Dette var tiåret da USAs president stolt erklærte at han ikke leste aviser. Det kunne blitt hetende Uvitenhetens Tiår.

Det er noen interessante fellestrekk ved analysene, noe som har å gjøre med det amerikanske uttrykket ”the chickens are coming home to roost”. Uttrykket innebærer at man blir hjemsøkt av konsekvensene av tidligere feilgrep. Som Krugman sier det: ”Det virkelig imponerende ved forrige tiår var vår uvillighet, som nasjon, til å lære av våre feil”.

Man kan undres på om det er fordi Norge ikke har begått noen feil i det hele tatt at dette perspektivet er helt fraværende, eller kanskje vi ennå ikke har oppdaget dem fordi vi foreløpig tilsynelatende kan betale oss ut av problemene med oljepenger.

Det var tiåret som begynte med erklæringen av FNs Tusenårsmål, som i altfor stor grad bestod i å sette Afrika på trygd istedenfor å skape økonomisk vekst, og som ble avsluttet med en global finanskrise som fremdeles angriper realøkonomien. Dette ble tiåret da standard økonomisk teori på viktige områder beviste at den ikke fungerte, da Dronning Elisabeth med autoritet spottet økonomene for ikke å kunne jobben sin.

I fjor ble jeg bedt av FN om å vurdere sammenhengen mellom finanskrisen og permanent og økende fattigdom. Etter mitt syn er det samme grunnleggende svikt i økonomifaget som gir opphav til begge typer kriser. Artikkelen ble lagt ut på FNs hjemmesider rett før jul.

Personlig opplevde jeg mitt mest skjellsettende øyeblikk på 00-tallet i operaen i Tallinn om kvelden 30. april 2004. Neste dag skulle Estland sammen med en rekke andre land bli medlem av EU, noe som ble feiret med en festforestilling.

På mange måter følte jeg meg som om jeg deltok i høytlønns- og velstands-Europas begravelse. Den gang var suksess i Estland og Øst-EU å tjene en euro i timen for å sette sammen mobiltelefoner i konkurranse med Kina.

Samtidig var det å feile økonomisk i Vest-EU å feie gatene i Frankfurt eller Paris for rundt 10 euro i timen. Det ble stilltiende tatt for gitt at den ventende ”konvergens” skulle innebære at Øst-EUs lønninger skulle nærme seg Vest-EUs, ikke omvendt.

I dag ser vi konsekvensene av denne utviklingen: vi finner en krypende og strukturell fattigdom både i Europa og i USA. Selv om man skulle være uinteressert i fattigdom og lave lønninger som selvstendig fenomen, er dette viktig fordi det truer økonomisk etterspørsel og vekst. Lønninger utgjør tradisjonelt 60-70 prosent av et lands BNP, og når denne delen faller vil hele økonomien lett krympe.

Flere av problemene vi nå står overfor har altså røtter langt tilbake. De er gamle tabber som hjemsøker oss. Fattigdommen i Øst-EU er et direkte resultat av den massive avindustrialiseringen i alle disse landene etter Berlinmurens fall. BNP og reallønninger ble halvert tidlig på 1990-tallet, og veldig mye av den veksten som siden kom viste seg å være basert på boligbobler.

En estisk kollega, Rainer Kattel, og jeg skrev i 2004 om ’Latinamerikaniseringen av Europa’, i 2007 spisset vi tittelen i en annen artikkel og spurte om EU-utvidelsen var et ”økonomisk selvmordsforsøk”.

Selv om det var relativt klart hvilke mekanismer som var satt i gang har stemningen vært den Krugman nå så riktig setter fingeren på: ”a state of denial’. Vi nekter å se problemene i øynene, og kritiske artikler er ikke ønsket. Mens Baltikum og andre land synker ned i fattigdom snakker det offisielle EU fremdeles om disse landenes ”konvergens” med Vest-EU. Dette til tross for at det beviselig er en absolutt "divergens” som foregår.

Vi hadde mange "prøveoppsetninger" på finanskrisen som illustrerte mekanismene. Under de såkalte Savings and Loans skandalene i USA på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet gikk 747 slike banker konkurs. Skattebetalerne tok regningen, mens mange enkeltpersoner – blant dem George W. Bush’ bror Neil Bush – beriket seg stort og urettmessig.

I 1997 kom Asiakrisen. Den ble bortforklart med at den var resultat av "asiatiske verdier" og korrupsjon. Få ville se de klare systemiske feilene i verdensøkonomien.

I 1998 gikk hedge-fondet Long-Term Capital Management (LTCM) spektakulært konkurs etter å ha tapt 4,6 milliarder dollar på under fire måneder. Det var litt pinlig at to av styremedlemmene hadde fått Nobelprisen i Økonomi året før for ”oppfinnelsen” av prinsippene bak LTCM. Allerede da var det klart at dette var økonomiske masseødeleggelsesvåpen, men man tok ikke konsekvensene av det.

I det neste tiåret kommer vi fortsatt til å hjemsøkes av konsekvensene av tidligere feilgrep. På hjemmebane begår vi etter mitt syn et stort feilgrep ved at vi ikke forbereder oss godt nok på tiden etter oljen.

En visjon for Norge, på økonomispråk, ville være at landet trenger å posisjonere seg i et stort antall markeder som er preget av dynamisk imperfekt konkurranse. Det vil si i produkter med høy innovasjonstakt og mye kunnskap.

Det er bare denne typen økonomiske aktiviteter som kan opprettholde vårt høye lønnsnivå. Dette krever ikke bare forskning, men også incentivsystemer som kobler forskning til langsiktige investorer.

Entreprenørskap er viktig, men dette er også noe som skapes av erfaring. Såkalte seriegründere, spesialister på nettopp å starte nye firmaer er en liten gruppe mennesker som har en viktig sosial funksjon.

Godt Nytt Tiår.